Russland og kampen for homofiles rettigheter
Kan det være at Russland har sett hva de nye ekteskapslovene i Vesten egentlig handler om? Har Russland sett at ekteskapslovgivningen har betydning for mer enn forståelsen for homofilt samliv? spør Kjell Skartveit.
Stadig flere tar til orde for at Norge må ta avstand fra den omstridte russiske loven som forbyr propaganda for utradisjonelle seksuelle relasjoner. Og hva passer vel bedre enn at vi gjør det i OL i Sotsji?
Ingen synes å være opptatt av årsaken til Russlands motstand mot en aggressiv homobevegelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da ulike vestlige land endret sine ekteskapslover slik at de ble kjønnsnøytrale, var det en revolusjon vi var vitne til. Med klar forankring i et marxistisk menneskesyn ble kjønnets utvikling og betydning omgjort til en funksjon av samfunnet. Det biologiske prinsipp ble oppgitt med tanke på barns tilhørighet. Samfunnet ble en serviceinstitusjon for enkeltindividets behov, der det seksuelle begjæret ble løftet opp til de himmelske høyder.
Konsekvensen av denne revolusjonen var at den tradisjonelle familien ble oppløst. Barn hadde ikke lenger behov for mor og far, det var gode omsorgspersoner som var idealet. Og dermed ble begrepet medmor et offisielt begrep og en reell størrelse. Spørsmålet er hva medmoren betyr for far. Får det noen konsekvenser for andre enn de barna som ikke får en far å vokse opp sammen med? For å forstå det må vi se på de prinsipielle og ideologiske sidene av medmor-begrepet.
Da det norske Storting innførte begrepet medmor, sa det i prinsippet at far er overflødig for barn. Et barn klarer seg ifølge den nye ekteskapsloven, med tilhørende ny barnelov, godt nok med to mødre. Dette betyr at Stortinget har sagt at det er helt i orden at alle barn vokser opp uten far. For det kan ikke være slik at dette er i orden for bare en viss prosentandel av norske barn. Er det i orden for ett barn, ja da må det være i orden for alle, og den dagen Stortinget aksepterer surrogati, vil det få de samme ideologiske konsekvensene for alle mødre.
Men midt oppe i oppløsningen av alle tidligere normer og sosiale konvensjoner, står vi igjen med det faktum at far finnes. Selv med en ny ekteskapslov vil det fortsatt være slik at det store flertallet av norske barn vil ha far og mor som foreldre. Men hvordan skal samfunnet forholde seg til det?
Først og fremst vil samfunnet ha et forklaringsproblem overfor de barna som ikke vokser opp med mor og far. Barn i lesbiske forhold kan ikke både få vite at far er overflødig, samtidig som samfunnet forholder seg til far på en måte som fremhever ham som en viktig ressurs.
Barn i lesbiske forhold må etter Stortingets argumentasjon vokse opp i et samfunn som forholder seg til deres bakgrunn som normal, og som gjør far til en unødvendig størrelse. Ethvert forsøk på å verdsette far, vil på samme tid være et angrep på Stortinget og et overgrep mot barn i lesbiske forhold. Og årsaken er like enkel som den er skremmende. Stortinget har bygd hele sin lovgivning på at far ikke er nødvendig. Far er kun en omsorgsperson, en rolle, en størrelse som du med enkelthet kan bytte ut.
Det er viktig at vi forstår de prinsipielle konsekvensene av dette. Innføringen av medmor-begrepet gjorde at staten opphevde koblingen mellom barn og far. Å peke på at loven gir barn som er født etter kunstig befruktning rett til å få vite om farskapet ved fylte 18 år, fratar ikke staten et moralsk ansvar for det som har skjedd.
Et barn kan ikke ha tre foreldre, og en påstand om at denne kunnskapen er et gode, er en selvmotsigelse for dem som fremhever medmorens egenskaper. Vi kan ikke si at medmor er god nok, og samtidig fremheve betydningen av kunnskapen om farskapet. Dersom staten på noe tidspunkt gjør det, vil ethvert barn med to mødre stille spørsmål om sin egen situasjon og erstatningskravene vil komme automatisk. Stortinget kan ikke bevisst vedta en lov som fører til overgrep.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Opphevelsen av det biologiske prinsipp som utgangspunkt for foreldreskapet, har gitt mulighet for masseproduksjon av barn. Få reagerte da en tidligere politidirektør fikk avlet frem barn i USA. At barna en gang i fremtiden vil savne en mammas myke fang og trøstende ord, er en selvfølge. Men vi har vedtatt at den homofiles behov teller mer. Ja, i lovs form sa Stortinget at det ikke ønsket å straffeforfølge dem som benyttet seg av surrogati i utlandet, selv om det er ulovlig i Norge.
I skolen lærer norske barn at det er like naturlig at de er et resultat av frø plantet i mors mage som av samlivet mellom mor og far. Vi er tilbake til storkens tid, sannheten blir for vanskelig å fortelle, men barn skal læres opp til at kjønnsdriften uansett er den viktigste. NRK følger opp med å vise en vakker kjærlighetshistorie anno 2014: En mann forlater sin kone og to barn for å realisere seg selv i et etterlengtet homofilt samliv, begjæret er vår nye grunnlov, har du lyst har du ikke bare lov, du skal.
På denne måten rammet den nye loven alle barn i Norge, ikke bare de med medmødre. Alle barn får vite, gjennom skole og lignende, at deres far er en uvesentlighet. Han kan like gjerne byttes ut med noe annet, en stemor for eksempel. Ja, ikke bare kan han byttes ut. Han må gjøres uvesentlig i en slik grad at enhver fremtidig feiring av farsdagen blir en umulighet. For hvorfor skal vi feire noe vi ikke trenger? Vil ikke de kommende farsdager være overgrep mot alle barn med to mødre og ingen far? Hvis samfunnet virkelig vil feire far, betyr det at far som biologisk størrelse har noe å si, og det kan ikke staten godta.
Kan det være at Russland har sett hva de nye ekteskapslovene i Vesten egentlig handler om? Har Russland sett at ekteskapslovgivningen har betydning for mer enn forståelsen for homofilt samliv? En kjønnsnøytral ekteskapslov medførte at barn mistet grunnleggende menneskerettigheter. Ifølge Barnekonvensjonen artikkel sju, har barn rett til å kjenne sine foreldre, men det gjelder ikke våre egne. Hos oss teller de homofiles behov mer enn barnas.
Barna er med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven gjort til redskaper for homofiles jakt etter selvrealisering og sosial aksept. Alt tyder på at Russland derfor ser på kampen for homofiles rettigheter som et angrep på barn og foreldre. Så lenge de homofile selv inkluderer ekteskap og rett til barn i sin frigjøringskamp, bør det ikke forundre dem at de møter motstand. Det finnes fortsatt de som mener at vestens seksualmoral ikke lenger handler om moral, men om forfall.
Når vestlige politikere i fullt alvor mener at de skal belære Russland på noe så grunnleggende som synet på kjønn og ekteskap, vitner det om en arroganse og ufølsomhet man bare finner hos ideologisk forblindede ekstremister.
Homofili Kjell Skartveit Stavanger