Religiøse krenkelser

I dag er det ni år siden Magazinet trykket de berømte Muhammed-karikaturene. Det skulle vise seg å bli en skjebnesvanger redaksjonell avgjørelse for redaktør Vebjørn Selbekk og hans medarbeidere. Livet deles i et før og et etter de ukene som så fulgte.

I dag er det ni år siden Magazinet trykket de berømte Muhammed-karikaturene. Det skulle vise seg å bli en skjebnesvanger redaksjonell avgjørelse for redaktør Vebjørn Selbekk og hans medarbeidere. Livet deles i et før og et etter de ukene som så fulgte.

Etter dette har Selbekk sammen med pressegeneral Per Edgar Kokkvold blitt stående blant landets aller fremste forsvarere av ytringsfriheten. I gårsdagens Aftenposten foreslo debattredaktør Erik Tornes Selbekk som kandidat til Fritt Ords pris. Det er ikke vanskelig å slutte seg til den anbefalingen.

Men historien har noen flere nyanser. Før fusjonen med Magazinet trykket ikke Dagen karikaturtegningene. Vurderingen var enkelt sagt at avisen ut fra budet om å gjøre mot andre det man vil at andre skal gjøre mot en selv, ikke ønsket å bidra til det mange muslimer opplever som krenkelser. Jeg skrev selv på kommentarplass i Dagen den gangen at Magazinet ikke burde ha trykket tegningene. Begrunnelsen var at vi som kristne ikke setter pris på at vår tro blir krenket.

SE VIDEO: – Vi kan ikke la oss kneble av terror

Ideelt sett skulle jeg gjerne opprettholdt dette standpunktet fortsatt. Men med tiden har jeg funnet det stadig vanskeligere å stå ved det.

De siste årene har vi hørt mye om muslimers religiøse følelser. Og det var talende da Islam Nets talsmann Fahad Qureshi mens TV 2 filmet, tidligere denne uken like godt rev i stykker et eksemplar av det franske magasinet Charlie Hebdo på grunn av en tegning han ikke likte.

Min påstand er imidlertid at kristnes religiøse følelser blir krenket daglig i den vestlige verden. Vi har blitt så vant til det at vi knapt reagerer. Hvis for eksempel Dagens lesere skulle være like nærtagende som Fahad Qureshi, hadde mye vært annerledes i den offentlige samtalen her i landet.

Hver gang noen sier «herregud» som en slengbemerkning eller som uttrykk for frustrasjon, opplever jeg at min Gud blir spottet. Navnet hans blir dratt ned i sølen, eller enda verre: gjort til et skjellsord. Men det er ikke i mine tanker å ville forby disse ytringene av den grunn.

For hundre år siden ville antakelig ganske mange kristne støttet en aktiv bruk av den såkalte blasfemiparagrafen. Som kristne mener vi at det allment sett ikke er bra for mennesker å spotte Gud. Siden lovverket skal stå i det godes tjeneste, kan da en naturlig konsekvens være at blasfemi blir forbudt.

Spørsmålet om hvilke av Bibelens forbud som bør lovfestes har fått ulike svar til ulike tider. I dag tenker stadig flere at lovverket må være mer liberalt, blant annet fordi samfunnet ikke er kristent. Men hvor går grensen? Senterpartiet prøvde så sent som i 2008 å fremme et forslag om en ny paragraf hvor man skulle opprettholde forbud mot «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn».

LES OGSÅ: Derfor provoserer karikaturtegningene

Det som imidlertid har forandret seg, er Vestens forhold til islam. Vi har mange flere muslimer blant oss enn før. Og verden har kommet oss nærmere gjennom moderne medier. Men i muslimsk dominerte land har ytringsfriheten helt andre kår, og tradisjonen for å tåle ytringer man ikke liker, er annerledes. Vi ser stadig eksempler på at muslimske innvandrere tar med seg deler av denne tenkningen til Europa og Norge. En lovfesting av forbud mot ytringer noen opplever som blasfemiske ville derfor kunne lamme viktige deler av den offentlige debatt.

Dette betyr ikke at vi som redaktører skal trykke hva som helst, bare vi har juridisk har anledning til det. Det er ikke noe edelt mål å hetse eller håne. Og vi bør kunne forvente en viss dannelse når det gjelder hvilke ytringer som kommer på trykk i massemedier. Men det er nærmest umulig å se for seg et praktikabelt forbud mot ytringer, selv om de krenker noens religiøse følelser.

Både i den situasjonen som oppstod etter at Jyllands-Posten trykket Muhammed-karikaturene i 2005, og den situasjonen vi nå befinner oss i etter terroren i Paris, synes jeg det er vanskelig å forsvare at vi ikke skulle trykke de tegningene som utgjør stridens kjerne. Vi har i Dagen trykket karikaturer som fremstiler både kristendom og jødedom i et ufordelaktig lys. Ikke fordi vi er spesielt glade for noen av delene, men fordi det er vår jobb å fortelle om den virkeligheten vi lever i. Da må vi noen ganger dokumentere ytringer noen oppfatter som krenkende. Radikale islamistiske grupper må aldri få definere ytringsfrihetens grenser.