Opprøret i Kasakhstan

Vi har fått et glimt av hva som bor i en av Sentral-Asias diktatorer under opptøyene i Kasakhstan etter nyttår. Det var ikke noe vakkert syn.

President Kassym-Jomart Tokajev gav ordre om at det skulle skytes på demonstrantene uten forvarsel. «De som ikke overgir seg, vil bli eliminert», sa han i en TV-sendt tale.

Og skjøt gjorde de. Sikkerhetsstyrkene fikk frie tøyler til å slå ned protestene, som skal ha krevd over 160 liv. Flere enn 2000 skal ha blitt skadd. Nesten 8000 personer skal ha blitt arrestert. Alt ifølge tall fra innenriksdepartementet.

Nå hevder Tokajev at opprøret er slått ned «med stor suksess». Ro og orden er tilsynelatende gjenopprettet, med hjelp av Russland og andre allierte. Han hevder også at demonstrasjonene slett ikke bare var utløst av folks frustrasjon over høye gasspriser, men at det var et kuppforsøk og at det kan knyttes til internasjonal terrorisme.

Hendelsene viser at president Tokajev er villig til å bruke svært brutale midler mot sitt eget folk for å beholde makten. Det viser videre at Sentral-Asias største og rikeste land kanskje ikke er så stabilt som man kunne få inntrykk av.

Også Ivar Dale, fagrådgiver i Den norske Helsingforskomité, mener at opprøret handlet om mer enn gassprisene.

I et intervju med NRK forklarer han det med frustrasjon over årevis med politisk undertrykkelse, korrupsjon og nepotisme. Misnøyen retter seg særlig mot tidligere president Nursultan Nazarbajev, som har tviholdt på makten i nesten tretti år.

Foruten Kasakhstan består Sentral-Asia av Usbekistan, Kirgisistan, Tajikistan og Turkmenistan. Selv om ulikhetene er store, blant annet i tilgangen på naturressurser, har de fem landene også en rekke likhetstrekk.

Alle er tidligere Sovjet-republikker som ble selvstendige etter Sovjets fall. Alle har et visst innslag av etniske minoriteter, fordi Josef Stalin flyttet på folk som han fant det for godt og tok lite hensyn til folkeslagene da republikkene ble tegnet inn på kartet. Dette er enkelte steder fremdeles en kilde til konflikt.

Felles er også at statene raskt beveget seg i autoritær retning etter frigjøringen. Landene er i dag preget av utbredt korrupsjon, valgfusk og enorm økonomisk ulikhet. Store ressurser er konsentrert på få hender, mens folk flest har lite å rutte med.

Regimene viser lite respekt for grunnleggende menneskerettigheter som trosfrihet og ytringsfrihet. Frykten mot terror blir brukt som påskudd for å slå hardt ned på muslimske bevegelser. Den påståtte frykten for ekstremisme rammer også kristne. Særlig blir evangeliske kristne møtt med mistenksomhet og restriksjoner.

I 2010 publiserte Oslosenteret en rapport om trosfrihet i Kasakhstan sammen med fire andre norske organisasjoner. Rapporten viste at selv om grunnloven garanterer religionsfrihet, utsettes trossamfunn for sensur, politiraid, overvåkning, trusler, bøtelegging og urettferdige rettssaker. Undertrykkelsen har ikke minket i årene som har gått.

Opprøret etter nyttår er ikke det første i Kasakhstan. Landet har hatt store demonstrasjoner før. Sist så sent som i 2019, etter det omstridte valget som sikret Tokajev makten. Også i Usbekistan og i Kirgisistan har det vært opprør. Det kan skje igjen.

Det provoserer å se herskerne reise statuer, oppkalle byer etter seg selv og velte seg i luksus, når vanlige folk har store økonomiske problemer.

Til slutt kan provokasjonene bli så store at det koker over.

Det provoserer å se den politiske eliten gjøre som de vil, mens folk flest utarmes av å måtte betale bestikkelser til offentlige tjenestemenn for hver minste ting de trenger hjelp til.

Det provoserer å se eliten beskytte sine egne, mens presidenten gir ordre om at demonstrerende landsmenn kan skytes uten forvarsel.

Til slutt kan provokasjonene bli så store at det koker over.