Oppgjør med andres fortid

Selv om sider ved en kultur kan synes fremmede eller uvante, betyr det ikke uten videre at de bryter med Guds vilje, skriver Dagen på lederplass.

Å si unnskyld på andres vegne ser ut til å ha blitt mer vanlig. Det betyr ikke at det er uproblematisk. Kravet om en kirkelig unnskyldning for behandlingen av folkemusikken illustrerer dette.

LES: Folkemusiker krever kirkelig unnskyldning

I gårsdagens avis tok felespilleren Hallvard T. Bjørgum et krast oppgjør med det han kaller «talibansk» kulturvandalisme i kirkelig regi.

Han forteller om «personlege og åndelege tragediar», begrensning av kunstnerisk utfoldelse, feleknusing og en en lærer som måtte slutte i skolen på grunn av felespillet sitt. Konsekvensen ble ifølge Bjørgum at folkemusikktradisjonen døde ut i flere områder.

To biskoper og flere musikalske fagfolk kommenterte utspillet fra Bjørgum med en kombinasjon av forståelse, nyansering og korreksjon.

En slik grunnholdning er sunn når vi diskuterer tidligere tiders kulturkonflikter. Mye kan se svært annerledes ut i dag enn det gjorde den gangen. Den dramatiske ordbruken som Bjørgum tar i bruk, er ikke egnet til å gi en god forståelse av hva striden sto om. Sammenlikningen med Taliban gir etter vårt skjønn helt feil assosiasjoner.

Det er ikke noe nytt at kristen vekkelse fører til oppgjør med gamle skikker og vaner. Fortsatt skjer dette i områder der kristentroen går fram. Mennesker opplever et levende møte med Jesus Kristus og vil legge bak seg det som de forbinder med livet de levde borte fra Gud.

Ofte er musikken en viktig ingrediens i både religiøst og sosialt liv i en kultur. Dermed er det ikke rart at den kommer under kritisk evaluering etter en omvendelseserfaring. Kunsten er da å «prøve alt og holde fast på det gode», som apostelen Paulus formaner oss til.

Som kristne er det ikke et mål i seg selv at vi skal ta oppgjør med mest mulig av det som er fremmed for oss, eller legge bak oss mest mulig av det vi var vant til før vi kom til tro. Poenget er at vi tar avstand fra det som strider med evangeliet og Guds vilje for det livet vi skal leve. Selv om sider ved en kultur kan synes fremmede eller uvante, betyr det ikke uten videre at de bryter med Guds vilje.

Vi kommer ikke bort fra at folkemusikken av mange er blitt forbundet med en usunn festkultur og moralsk utglidning. Da er det ikke til å undres over at det ble konflikt og konfrontasjon i kjølvannet av kristne vekkelser.

I etterpåklokskapens lys kan man se at ikke alle holdninger og reaksjoner var like medmenneskelig reflekterte og teologisk velfunderte. Men vi skylder å tenke grundig gjennom hvorfor folk opptrådte som de gjorde og forstå hva som var deres motivasjon. Det innebærer ikke å glatte over det vi finner kritikkverdig, men å sikrer litt bedre mot å være bedrevitende og etterpåkloke.

Noen ganger blir det nemlig lettvint å be om unnskyldning for det vi i dag vurderer som feilgrep i fortiden. Som mennesker står vi først og fremst ansvarlige for våre egne livsvalg. Det forekommer selvsagt at vi har et kollektivt og historisk ansvar, fordi urettmessigheter er blitt institusjonalisert og videreført. Men generelt må vi først og fremst besinne oss på hvilke holdninger og verdier vi står for og praktiserer selv. Her burde det være nok å tenke over for kristne i vår tid.