Når teologien påvirker politikken
Det er uredelig å late som om religiøse premisser ikke har politiske konsekvenser, skriver Dagen på lederplass.
Hvis en politikers religiøse overbevisning har politiske konsekvenser, er det naturlig at velgerne får vite hva politikeren mener - også om teologi. Det betyr ikke at en politiker skal måtte gjøre offentlig rede for alle sine personlige standpunkter i mulige spørsmål av religiøs art.
Mange hadde ventet at religion ville bli spilt mer og mer utover sidelinjen etter hvert som kunnskapssamfunnet fortsatte å utvikle seg. Slik har det ikke blitt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I det internasjonale samfunnet er religion fortsatt en høyst tilstedeværende faktor. Her i Norge har vi fremdeles ikke helt klart å finne ut av hvordan vi skal forholde oss til det.
Et av de tydeligste utviklingstrekkene de senere årene er privatiseringen av religiøs overbevisning. For noen er det et uttalt ønske å skyve religionen ut av det offentlige rom.
Religiøst funderte argumenter er vanskelige å imøtegå på sekulære premisser, og en enkel løsning kan da være å hevde at kun allment funderte argumenter er gyldige. På den annen side velger også en del som kaller seg selv troende å forbeholde seg retten til å holde sine religiøse oppfatninger for seg selv.
Begge deler bidrar til en sekularisering av det offentlige ordskiftet. Begge deler bidrar også til en avstumping av debatten. Ikke fordi teologi skal være premissleverandør for alle sider av praktisk politikk. Men fordi det er uredelig å late som om religiøse premisser ikke har politiske konsekvenser.
Både for kristne og muslimer vil troen antakelig ha politisk betydning. Det kan gi seg utslag på ulike måter og i ulike spørsmål. Men en tro som ikke har praktisk betydning, er knapt å regne med.
Dette er ikke det samme som at politikere er å ligne med prester eller imamer, slik KrF-nestleder Dagrun Eriksen kommenterte på Twitter i etterkant av Hadia Tajiks leserinnlegg i Aftenposten tirsdag.
Politikere bør velges på bakgrunn av sine politiske standpunkter. Men politikere begår et knefall for sekulære aktivister hvis de aksepterer en tanke om at deres religiøse oppfatninger er offentligheten uvedkommende.
LEDER: Norges mest omtalte ekteskap
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For KrF-politikere har denne problemstillingen særlig vært aktuell i forbindelse med debatten om ekteskapsloven. Og det er ikke vanskelig å forstå at en del vegrer seg for å si hva de mener teologisk når de ser hvor mye bråk det kan bli rundt dette spørsmålet.
Det å tone flagg kan føre til at de faktiske argumentene både i dette og andre spørsmål ikke blir hørt. Samtidig er det uheldig hvis det blir legitimt å avfeie religiøst funderte standpunkter fra den politiske debatten.
Hadia Tajik har de siste dagene møtt både støtte og kritikk for sine uttalelser om ekteskap mellom en muslim og en ikke-muslim.
Det er på sin plass at hun sa det hun sa fordi dette er et teologisk standpunkt med klare politiske implikasjoner. Poenget er at offentligheten har interesse av Tajiks teologiske standpunkt i denne saken fordi det har politiske implikasjoner.
Slik er det også med kristne politikere. Det har sannsynligvis ikke så mye å si hvilket syn de for eksempel har i dåpsspørsmålet. Men i mange andre spørsmål kan deres teologiske posisjon ha betydning for hvilken politikk de vil føre. Da er det ikke urimelig at velgerne får vite hvilket teologisk ståsted de har.
Les også:
Mer debatt:
Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
Artikkelen fortsetter under annonsen.
