Bare kristne flyktninger?

Det er én ting å forfordele kristne, fordi de er våre egne. Noe annet er det å prioritere kristne og andre religiøse minoriteter, hvis de er disse som har størst beskyttelsesbehov, skriver Kari Fure.

De siste ukene er tanken lansert på landsmøtet til Partiet De kristne og av KrF-tillitsvalgt Daniel Kadrpour. Sistnevnte mener Norge må prioritere kristne, jøder, yezidier og kurdere når vi skal ta imot flyktninger, fordi dette er svært utsatte minoriteter.

– Det er på tide at Vesten hjelper kristne, sier Kadrpour, som selv er kurdisk flyktning fra Iran.

For de som er opptatt av å hjelpe kristne og andre som blir forfulgt på grunn av sin tro, kan det umiddelbart høres ut som et godt forslag. Men er det dét?

Fra et kristent ståsted kan særbehandling av kristne begrunnes med Bibelens ord om at vi skal gjøre godt mot alle, men mest mot de som er våre søsken i troen. Like fullt er det et sterkt forankret kristent prinsipp å hjelpe alle, uansett tro.

Dette bunner i det kristne synet på menneskeverdet. Gud elsker alle mennesker, uansett religiøs tilhørighet. Samtidig har han kalt oss kristne til å være lys og salt i verden. Dette lyset skinner svakere hvis vi som kristne bare er opptatt av å hjelpe våre egne.

Dette er også et grunnprinsipp i internasjonalt humanitært arbeid at alle grupper skal få likeverdig hjelp, så sant mulig. Dette handler ikke bare om hva som er etisk rett, men også om hva som er strategisk klokt. Prinsippet har stor betydning for hjelpeorganisasjoners sikkerhet og troverdighet. Fordi man ikke tar side, er man mindre utsatt for angrep.

I Irak, for eksempel, har det styrket de tradisjonelle kirkenes posisjon at muslimer så vel som kristne har kunnet søkehjelp hos dem når de har vært i nød. Dette har skapt respekt og lojalitet, også i den muslimske befolkningen. Når kirkene ikke lenger klarer å hjelpe, fordi de er blitt fattige som følge av at mange kristne har reist, parallelt med at internasjonale organisasjoner har overtatt hjelperollen, minker befolkningens respekt for kirken. Dermed er kirkene blitt mer sårbare for angrep.

Spørsmålet om hvem vi skal prioritere å hjelpe, kommer i kjølvannet av flyktningkrisen i Syria og Irak. Fra disse landene har det de siste årene kommet blandede signaler.

Mange har uttrykt sin fortvilelse fordi de føler seg glemt av kirken i Vesten. Men en del kristne ledere har også advart mot å fremstille de kristne som stakkarslige og nært knyttet til Vesten. Det har vært viktig for dem å understreke at de først og fremst er syrere eller irakere.

Anklager om at de kristne er vantro, at de tilhører en vestlig religion og er Vestens forlengede arm i Midtøsten, er gjennom århundrene gang på gang blitt brukt som påskudd for å forfølge kristne. Hver gang har regionens kristne møtt anklagene med å forsikre om sin lojalitet til sine egne fedreland og vist til sin 2000 år lange historie i disse landene. De er regionens urinnvånere. Å bli stemplet som «vestlige» øker sjansene for at de blir forfulgt.

Å gi kristne fra disse landene forrang som flyktninger, er heller ikke uproblematisk hvis man er opptatt av å bevare det kristne nærværet i Midtøsten. Den kaldeiske erkebiskopen Louis Sako i Irak er blant dem som har kritisert enkelte vestlige land, fordi han mente at de nærmest lokket kristne ut av Irak ved å gi dem særordninger. «Bli værende!» var lenge hans inderlige oppfordring.

Etter IS-invasjonen i Mosul og kristne landsbyer i Nord-Irak i fjor, endret erkebiskopen sitt budskap. Han kunne ikke lenger be kristne om å bli. For det er ikke tvil om at både kristne og yazidier er i en ekstremt utsatt situasjon i både Irak og Syria i dag. I enkelte områder står de overfor total utslettelse.

Da er situasjonen en annen. Det er én ting å forfordele kristne, fordi de er våre egne. Noe annet er det å prioritere kristne og andre religiøse minoriteter, hvis de er disse som har størst beskyttelsesbehov. Når kristne og yazidier i disse to landene mener de står på randen av folkemord, må vi lytte til ropet. Vi kan ikke vende ryggen til, slik Europa gjorde i 1915.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen