Og finner du ham...

Og finner du ham i krybbens hø som hyrder så, som hyrder så, da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på.

Slik synger vi i en av våre kjente julesalmer, «Nå vandrer fra hver en verdens krok». Teksten beskriver treffende spennet mellom den tilsynelatende idyllen rundt Jesu fødsel, og livets harde realiteter.

Det er sant at juleevangeliet er uendelig vakkert. At Gud selv ville bli menneske og ta bolig iblant oss, slik vi leser om i Johannesevangeliets første kapittel, sprenger tankens rammer. Derfor er undring, tilbedelse og takknemlighet helt naturlige reaksjoner i møte med Jesus. I årets juleandakt skriver biskop Stein Reinertsen treffende om hvordan det går en linje fra krybben til korset, og om hvordan evangeliet forteller om Guds kjærlighet til menneskene. Det gir grunn til feiring. Derfor er julen med rette en gledeshøytid.

Men evangeliet om Jesu fødsel ble aller først formidlet til mennesker som befant seg på lang avstand fra samfunnets toppsjikt. Også i dag når Guds kjærlighet mennesker i den ytterste nød. Noen av disse møter vi i dagens sterke reportasje fra Erbil i Nord-Irak. Som det står å lese på side 6-7: «Den som leter etter Jesus-barnet denne julen, finner ham i et telt i Irak.» Salmens ord om at den som har fått ta imot Jesus eier nok til «freidig å dø», er nærmere hverdagen hos dem enn hos oss.

Det er unektelig et stykke vei fra krybben i Betlehem til en flyktningleir i Irak. Men kanskje er den veien likevel kortere enn den er fra Betlehem til oss i Norge, både geografisk og mer åndelig talt. I Irak har en av verdens eldste kirker i løpet av kort tid blitt frarøvet både eldgamle bygninger og uvurderlige håndskrifter av bibelske tekster fra kirkens første tid. Tidligere i år måtte man i Mosul konstatere at det for første gang på 1.700 år passerte en søndag uten at det ble arrangert kristen gudstjeneste i byen.

Barna vi leser om fra flyktningleiren i Erbil har unnsluppet IS’ herjinger. Men de har ikke unnsluppet uten skader. De har hatt opplevelser ingen, og særlig ingen barn, skulle ha. De har blitt ofre for voksnes ondskap. De har blitt rammet av en grov urett, og på kort sikt ser rettferdigheten ut til å befinne seg utenfor rekkevidde. Derfor må de nå innrette livene sine på nye måter.

For oss i Norge er det helt nødvendig at vi ikke distanserer oss fra disse barna. Juleevangeliets idyll må ikke gjøre oss blinde for den virkeligheten Jesusbarnet ble født inn i. Evangeliet er ikke et budskap om å trekke oss tilbake fra tilværelsen og bli selvsentrerte. Evangeliet er budskapet om at Gud elsker alle mennesker, og at hans kjærlighet når så langt at han selv ville bo blant oss og ofre sin egen Sønn for oss.

Derfor er det fra et kristent ståsted dypt meningsfullt å engasjere seg for de lidende i Irak, i Syria og på andre steder i verden hvor vold og hat påfører mennesker forferdelige sår. Guds egen kjærlighet til menneskene skulle være den aller sterkeste drivkraft til også å elske sin neste. Og da Jesus med sin død og oppstandelse avkledde ondskapen en gang for alle, gav han også menneskene et nytt håp. Et håp om at det kommer en dag hvor tårene skal tørkes og sorg bli til glede.

Som Bjørn Eidsvåg synger i sangen «I en natt»:

I det stille, til de små, bringer Jesus håp og fred . Og han kommer, da som nå , fra sin himmel til oss ned . Julenatt med lys og glede . Minner oss om Gud som kom . Evig er han her til stede . Nå står grav og krybbe tom.

God jul!