Når Jesus gjentar

Også i dag plukker jeg litt fra Fibigers bok, «Guds Lam». Han skriver:

«Vi må ikke tenke at Jesus førte ordet alene Skjærtorsdags aften. (…) Nei, det var en fri samtale som mellom brødre, og Jesus ble da også stadig avbrutt med forskjellige spørsmål. 

Den første er naturligvis Peter.

Jesus sa at nå gikk han bort fra dem. ‹Hvor går du hen, herre?› sier Peter straks, og da er det Jesus igjen sier til ham: ‹Ikke nå, men siden› – siden skal du følge meg. Men Peter er ikke tilfreds med den beskjeden: ‹Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg!› Men så må Jesus ta alvorlig fatt på sin overilte disippel. Om dette forteller Lukas 22,31 flg.

‹Simon! Simon!› begynner Han, og når Jesus gjentar et navn på denne måten, vil Han dermed antyde at det er noe alvorlig Han vil si.

‹Marta, Marta›, sa Han, da hun holdt på å glemme det ene fornødne for de mange ting. Luk. 10,41. ‹Saul, Saul›, lød det til Paulus utenfor Damaskus på hans forherdelsens vei, Apg 9,4.

‹Samuel, Samuel›, ropte Herren i den gamle paktens tid, da Israels rike var inne i en av sine mørkeste tider, 1. Sam 3,10.

‹Abraham, Abraham›, ropte Herrens engel akkurat i det kritiske øyeblikket da offerkniven blinket over Isak på Morias berg, 1. Mos 22,11.»

Og jeg vil føye til: «Jerusalem, Jerusalem! (…) Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37)

Hva ville du svart?