FEILVURDERING: USAs relativt ferske regjering bør være blant de første til å innse tjue års katastrofale feilvurdering i Afghanistan. Bildet viser talibansoldater nord-øst i Afghanistan, som poserer for fotografen. Foto: Mohammad Asif Khan / Ap / NTB

Naiviteten er
 verdens svøpe

Med USAs tilbaketrekning skrives verdenshistorie. 31. august ble et historisk vendepunkt – ikke bare for USA, men for hele den vestlige verden – som har trodd på en utopi.

Mange har i altfor lang tid innbilt seg at det lar seg gjøre å produsere gull av gråstein. Vesten har i trekvart århundre gått tidligere tiders alkymister en høy gang, og i ettertid er vår naive tro på demokratiets muligheter overalt i verden stillet skammelig til skue.

Demokratisk styreform er dømt til å mislykkes på islamismens fundament. Men i vesten har vi trodd at eksperimentet kunne gjennomføres.

Demokratisk styreform er dømt til å mislykkes på islamismens fundament.

Nå ser alle som vil se realitetene i øynene at eksperimentet var fåfengt og en katastrofe for alle. USAs relativt ferske regjering bør være blant de første til å innse tjue års katastrofale feilvurdering i Afghanistan. I egen interesse setter man da også USA først. Det er på tide, men samtidig skyves Europas interesser til side. Det vil vise seg å være et første skritt til en sikkerhetspolitisk verdensorden som få har kunnet tenke seg.

Ikke alene USA, men hele NATO-apparatet med nordmannen Jens Stoltenberg i spissen, har sviktet - gjennom det totalt mislykkede engasjementet i Afghanistan. Lederne i G7-gruppen holdt krisemøte fire dager før terroristene fra IS-K sprengte en bombe som tok livet av nær 100 personer, hvorav 13 amerikanere – på flyplassen i Kabul. EU-landene ønsket å få USA til å bli værende i landet inntil alle vestlige lands borgere var ute av Afghanistan.

Les også
Afghanistans siste jøde har rømt landet

I dag ser hele den vestlige verden at USA først og fremst sørger for sine – og for å trygge egne interesser. Frankrikes president, Emmanuel Macron, har de seneste årene vist seg å være uvanlig klarsynt, nærmest transcendent, når han har gjort seg til talsmann for en egen europeisk militærstyrke – et alternativ til Nato. Det er nemlig den veien Europa må gå nå, etter Vestens opplevelser knyttet til det ulykksalige eventyret Afghanistan.

USA vil ikke, som i hele etterkrigstiden, garantere at landet stiller opp for Natos medlemsland. Skal vi ut og krige, må vi fra europeisk side være rede til å krige for egen maskin! 
USA vil heretter være seg selv nærmest.

Samtidig må det i dag stå lysende klart for oss – også i Norge – at demokrati ikke lar seg opprette i islamske klansamfunn. 
Glem det!

Les også
Slik ivrer Norge for ny talibansk seier

Det afghanske eventyret har i virkeligheten endt i en verdensomveltning uten sidestykke. Den vil føre til store endringer - ikke bare i vår sikkerhetspolitiske tenkning, men i hele vår holdning til omverdenen og i vår tradisjonelle, åpne bistandspolitikk.

Vestlige land kommer av nødvendighet til å lukke seg mer enn vi er vant til, hvilket kan synes som en ulykke, men som for oss i Norge slett ikke behøver å være det. En større realisme i forhold til Islam, og til vår egen fortreffelighet i bistandspolitikken, vil være et viktig biprodukt av hendelsene i Afghanistan i august 2021.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Islam er i skuddet som aldri før. Den britiske forfatteren Douglas Murray maner til aktsomhet i boken «The Strange Death of Europe» (Bloomsbury Continuum, 2017). Han siterer Stefan Zweig, som allerede i 1942 skrev om opptakten til annen verdenskrig. Zweig hadde følelsen av at Europa - i en tilstand av forvirring – hadde skrevet sin egen dødsdom. Dette gjaldt ikke mindre enn «our sacred home of Europe, both the cradle and the Parthenon of Western civilisation».

Les også
Hvor kommer det bunnløse hatet fra?

Parthenon, det mest berømte av alle greske templer, er regnet som et av verdens mest betydelige byggverker og et uttrykk for jomfruen Athenes overhøyhet. Analogien Europa i Stefan Zweig’s språkdrakt er en logisk slutning. Åtti år senere trekker Douglas Murray en dyster konklusjon, som på lignende vis beskriver vår sivilisasjons rutsjeferd mot avgrunnen: «Mot slutten av livet vil de fleste av oss som lever i dag se at Europa ikke lenger er Europa. Og Europas folk vil ha tapt det eneste sted i verden som vi kunne kalle vårt hjem».

Britenes uttreden av den europeiske unionen var starten på en utvikling hvor nasjonalstaten får forrang fremfor konstruerte fellesskap.

Britenes uttreden av den europeiske unionen var starten på en utvikling hvor nasjonalstaten får forrang fremfor konstruerte fellesskap. Spørsmålet er om ikke denne logiske utviklingen kommer for sent. Globalismen preger allerede det meste av vår tids politiske tenkning og våre handlinger – og den synes uavvendelig. Vi har latt FN og overnasjonale europeiske kanaler styre nasjonale tiltak og vår pengebruk. Og klimasaken er blitt et uavvendelig omdreiningspunkt for kommersiell satsing.

Douglas Murray hevder at Europa som sivilisasjon er inne i en selvmordsprosess, som hverken Storbritannia eller noe annet vesteuropeisk land kan vise seg å unnslippe. «Vi synes alle å lide av de samme symptomer og sykdommer», skriver han.

Han beskriver islams ideologi som en livsfarlig trussel mot europeiske nasjonalstater, en overhengende fare som våre politikere i år etter år har unnlatt å ta alvorlig.

Les også
Kirker i Pakistan frykter Taliban-inspirert terror

Det gjelder i høy grad Norge og norske politikere over hele idéskalaen. I stedet for å la oss underkaste fremveksten av islam og i tillegg en vanvittig woke-bevegelse og tilhørende fenomener med utspring i USA, bør vi tenke nytt og la våre prioriteringer følge helt nye handlingsregler.

Her er to mulige regler for politisk styring i fremtidens Norge:

Først – en internasjonal regel, som kunne formuleres slik: La alle suverene nasjonalstater definere seg selv og sitt folk. La hver nasjonalstat styre seg selv. La hver stat ha sitt. Nasjonalstaten og dens system skal ikke på noen måte trenge seg inn hos andre, frie nasjoner.

Dernest – en overordnet, nasjonal regel: En sann, suveren nasjonalstat avviser alle grupper eller stater som truer dens frihet eller forhåner dens lovverk og vedtatte, regelstyrte grunnlag.

I et nasjonalt regime ville det være utenkelig at eldgammel jus fra Midtøsten kunne tre noen sharialov ned over hodet på noen del av befolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Storbritannia er vanviddet kommet langt. Flere hundre domfellelser, med det islamske sharia som basis, finner sted på den ellers siviliserte øygruppen – hver eneste måned. Riktignok har Storbritannia sin egen historie å slite med. Ønsket om å «rette opp» etter kolonitiden har ført til at folk med islam som basis for sitt liv ble ønsket velkommen til landet. Senere er de blitt en kraft britene må slåss med i sitt eget styresett.

Det har i mange år vist seg at politisk naivitet er en svøpe for verden - og for alle som lever her.