«Lenkegjengen» i Alta tok feil,
vannkraft tilhører fremtiden!

Husker du «lenkegjengen i Stilla» – aksjonistene som kom til å symbolisere den første store miljøprotesten her i landet: Alta-aksjonen? Lenkegjengens protest mot anleggsmaskinene gjaldt utbyggingen av Alta-vassdraget, et prosjekt som skulle bidra til å skaffe Norge mer vannkraft. Miljøaktivister over hele landet nektet å godta at vannkraften var så viktig.

På lignende måte nekter lokalsamfunn og aksjonister flere steder i dagens Norge å akseptere vindkraftens betydning. Vindmøllene ødelegger landskapets visuelle verdi, de dreper fredede rovfugler og slipper ut olje når møllemaskineriet går i stykker. Sist, men ikke minst, fungerer de ikke som kraftleverandører i lange perioder når luften er stille og det ikke blåser vind i det hele tatt.

Motstanden mot oppskrytt vindkraft er mer berettiget enn motstanden mot vannkraft fra norsk natur, simpelthen fordi hensynet til energitilførselen trumfer det visuelle inntrykket. Vannkraften dreper ingen fredede rovfugler. Den skaper heller ikke lydforurensning i tettbygde områder, med den følge at familier må flytte ut fra hjemmene sine.

Det kan uten videre fastslås at vannkraften i Alta – og i Norge – bør få større betydning for energiforsyningen – enn vindmøllene på Storheia i Åfjord, med sine 80 turbiner som i teorien skal gi 1000 gigawatt-
timer per år. Vannkraftproduksjonen i Alta er på årsbasis 655 gigawattimer, basert på to turbiner!

I januar i år var det 40 år siden protestleiren i Stilla ble ryddet av 600 politifolk. Omkring 800 aksjonister ble arrestert. Kampen om Altaelva er den største miljøkonflikten vi har hatt her i landet. Men det lyktes ikke aksjonistene å stoppe prosjektet for alltid. Kraftverket ble bygget og startet produksjonen i 1987.

Ikke desto mindre sto aksjonistene, støttet av like halsstarrige politikere, igjen med noen betydelige enkeltseire da kampgnyet omsider hadde stilnet. Fra 1973 til 2009 ble i alt 388 vassdrag vernet mot utbygging, gjennom fire verneplaner for vassdrag og ytterligere to suppleringer.

Det må i dag være et akutt og presserende behov for å lempe på disse vernebestemmelsene, og i mange tilfeller fjerne dem helt og holdent! Foranledningen er at Norge trenger ren energi – for å unngå ødeleggende bruk av kullkraft fra Europa.

I dag må det for de fleste være innlysende at Norge er bedre tjent med å bygge mer vannkraft, enn ved å satse på usikker import av miljøskadelig kullkraft fra Sentral-Europa – levert i kraftkabler over enorme havstrekninger. Norge bør bygge vannkraft, mer enn noen gang før, og la den usikre vindkraften seile sin egen sjø.

Statkraft må innse, sammen med politikerne, at svaret på hva som er god lønnsomhet slett ikke er «blowing in the wind». Svaret er god, gammel, tverrsikker norsk vannkraft! Deretter kjernekraft basert på mer moderne og sikrere teknologi enn verden noensinne før har hatt tilgang til.

En av Svenska Dagbladets essayister, dosent i historie David Larsson Heidenblad, har trukket fram en fersk norsk avhandling for å belyse 1970-årenes syn på mer eller mindre innbilte klimatrusler. I Norge ble det moderne miljøbegrepet og den globale «miljøkrisen» symbolisert ved innbitt kamp mot vannkraftutbygging.

I denne kampen sto ingeniørene som problemskapere. Men i den bredere miljødebatten, og ikke minst i ingeniørenes egne fora, var ingeniørene tvert imot de som med stor selvfølgelighet skulle løse problemene.

Bølgende diskusjoner omkring denne doble rollen går som en rød tråd gjennom den studien som Heidenblad viser til, og som er utarbeidet av Håvard Brede Aven under tittelen «Det tekniske miljøet: Ingeniører og norsk miljødebatt 1945 – 1975».

Ved avslutningen av denne epoken var Norge på god vei til å bli en rik oljenasjon. Her sto moderne ingeniørkunst helt sentralt. Og i dag er et nytt stort forskningsprogram på trappene: «Statoils historie, 1972 – 2022», med Oslo universitet som oppdragsgiver. Her kan vi kanskje få svar på hva som skjedde da klimaspørsmålene gjorde sin entré i verdenspolitikken sent på 1980-tallet.

– Bare det siste decenniet har enorme fremganger skjedd når det gjelder solenergi og biler, skriver Heidenblad. – Og enda mer kontroversiell er den nye generasjonen kjernekraftverk, med sin internasjonale «apostel» Bill Gates. Frykt og drømmer blandes, og fruktene fra kunnskapens tre er både på godt og ondt.

Dagens undergangsstemninger knyttet til klimaet på kloden er til å ta og føle på. Og opp mot disse strømningene stilles ofte teknologioptimisme og tro på fremtiden. Det er en optimisme som sies å ha preget etterkrigstiden.

I dag må det for de fleste være innlysende at Norge er bedre tjent med å bygge mer vannkraft, enn ved å satse på usikker import av miljøskadelig kullkraft fra Sentral-Europa.

Håvard Brede Avens doktoravhandling viser at også etterkrigstiden og dens ingeniører var drevet av dyp uro over menneskehetens muligheter til å overleve.

Ingeniørene på 1950- og 1960-tallet var slett ikke preget av noen blåøyd fremtidstro.

Gullalderen var ikke så ubekymret som vi gjerne tror.