Livesending: Under koronaen maktet Den norske kirke på en imponerende måte å ta i bruk digitale hjelpemidler. Her har stor kompetanse blitt bygd opp og mange erfaringer høstet, skriver innsenderen. Bildet er fra en nettgudstjeneste i Sandvikskirken i Bergen. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Kirken etter korona

Vil de mange frivillige som sto på uken igjennom, vende tilbake etter «friåret»? Og hva med de mange barna som ikke ble døpt – vil deres foreldre bringe dem til dåp når koronaen er over?

HEGSTAD: Harald Hegstad er professor ved MF vitenskapelig høyskole. Foto: Birgit Opheim

Tiden der det meste i livet har vært preget av korona, nærmer seg forhåpentligvis slutten. Dersom alt går etter planen, åpnes samfunnet gradvis opp igjen utover sommeren og høsten.

For kirkens del betyr det at vi igjen kan feire gudstjenester mer eller mindre som normalt og at annet menighetsarbeid kan gjenopptas. Samtidig blir nok ikke alt akkurat som før korona.

Koronaen har gjort noe med oss og gitt oss nye erfaringer. Hvordan forholder kirken seg til dette, og hvordan ser den kirkelige «gjenåpningsplanen» ut?

Pandemien har preget både samfunnslivet og den enkeltes hverdag i mer enn ett år. Kirken er i så måte ikke noe unntak.

Forbud mot gudstjenester eller sterke begrensninger på hvor mange som kan delta har hørt til dagens orden. Én jul og to påsker har vi ikke kunnet feire høytiden som normalt.

Selv om noe har vært kompensert med digitale tilbud, har det ikke kunnet erstatte opplevelsen av det fysiske møtet og fellesskapet med andre mennesker. Ikke minst har savnet etter å kunne feire nattverd vært stort i lange perioder.

At vi ikke har kunnet samles til gudstjeneste som normalt, betyr ikke at vi har opphørt å være kirke. Kirken er ikke bare mennesker samlet til gudstjeneste, men også mennesker sendt ut til tjeneste i verden.

Selv om gudstjenestelivet har vært redusert, har det diakonale nærvær vært viktig også under koronaen.

Hvis det ikke kommer nye tilbakeslag, vil koronarelaterte restriksjoner bli avviklet utover sommeren og høsten.

I prinsippet vil vi da kunne legge koronaperioden bak oss og vende tilbake til situasjonen fra 2019. I praksis er imidlertid neppe mulig – og kanskje heller ikke ønskelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ikke uventet viser gudstjenestetallene for 2020 en radikal nedgang. Men det er ikke gitt at de vil vende tilbake til sitt gamle nivå i 2022.

Vil de som i løpet av koronatiden har opplevd at søndagen også kan brukes til mange andre meningsfulle ting, vende tilbake til gudstjenestefellesskapet? Vil de mange frivillige som sto på uken igjennom, vende tilbake etter «friåret»?

Og hva med de mange barna som ikke ble døpt – vil deres foreldre bringe dem til dåp når koronaen er over? Eller snakker vi om et par «tapte årskull»? Vil nedgangen ikke bare bli en bølgedal, men stabilisere seg på et lavere nivå enn før?

Svaret på slik spørsmål avhenger i noen grad av hvilke grep menigheter og andre kirkelige aktører selv tar. Ting går neppe av seg selv, tvert om kreves det en aktiv og kreativ holdning i det man kan betegne som «gjenoppbyggingsfasen» etter koronaen.

Jeg tror det er viktig at både menighetene og nasjonale og regionale kirkelige organer nå for alvor setter på dagsorden hva som skal komme etter pandemien.

Spørsmålet er hvordan man tenker seg at digitale hjelpemidler skal brukes når de ikke lenger er en erstatning for å kunne samles fysisk.

Selv om mye i samfunnet vil bli som før, har nok pandemien også medført varige endringer. En av disse er at digitale løsninger for alvor har fått vind i seilene.

Under koronaen maktet Den norske kirke på en imponerende måte å ta i bruk digitale hjelpemidler. Her har stor kompetanse blitt bygd opp og mange erfaringer høstet.

Spørsmålet er hvordan man tenker seg at digitale hjelpemidler skal brukes når de ikke lenger er en erstatning for å kunne samles fysisk.

At kirken fortsatt må ha et sterkt nærvær på digitale flater, er like fullt klart. Hvordan dette skal utformes og hvilken plass det skal ha, må det tenkes langsiktig og strategisk omkring.

Et interessant spørsmål er om erfaringen fra pandemien får konsekvenser for hvordan vi er sammen i fremtiden, og hvordan vi vil feire gudstjeneste. At epidemier også kan få liturgiske konsekvenser, er særkalkene i norske kirker et eksempel på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Gjennom koronaen er de fleste av oss blitt langt mer bevisst på hva nærhet og fysisk kontakt kan ha å si for smittespredning.

Er det i det hele tatt tenkelig at skikken med å håndhilse på dem som befinner seg i nærheten av en i kirken, vil bli gjenopptatt etter korona? Og hva med nattverd ved intinksjon, når man vet at virus kan spre seg via en kalk der alle dypper?

Når mange av oss har opplevd et sterkt savn ved ikke å komme til gudstjeneste, har dette samtidig vært en påminnelse om dem som heller ikke til vanlig er i stand til å delta på gudstjeneste, det være seg på grunn av sykdom, nedsatt funksjonsevne eller av andre grunner.

For noen av disse har det store digitale tilbudet utvilsomt vært til stor hjelp. At denne gruppen fortsatt vil finnes etter pandemien, er én av mange grunner til at et godt digitalt tilbud bør opprettholdes framover.

Samtidig bør det å arbeide med tilgjengeligheten til gudstjenester og andre samlinger i kirkelig regi være et prioritert område i tiden som kommer. For dem som ikke kan kommer til kirken, er det dessuten viktig at kirken kommer til dem.

Mens hjemmebesøk og institusjonsbesøk har vært vanskeliggjort under pandemien, bør det står høyt på dagsorden for prester og diakoner etter hvert som det igjen blir mulig.

I enhver krise ligger det også en mulighet til læring og til en ny begynnelse. La oss be om at pandemien også kan gi oss nyttige lærdommer – både som kirke og som samfunn.

Artikkelen ble først publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 7/2021.