TILBAKE: Talibansoldater patruljerer gatene i Afghanistans hovedstad, Kabul. Foto: Rahmat Gul / AP / NTB

Kan demokrati eksporteres?

Et av de store spørsmålene i tiden framover blir om det var verd innsatsen med all opplæringen, all investeringen, alle liv som gitt tapt, og om det i det hele tatt er mulig å eksportere demokratiet til et samfunn med en helt annen, århundrer-gammel kultur.

Dette spørsmålet er høyaktuelt etter at Afghanistan nå kontrolleres av Taliban etter 20 år med amerikanskledet demokratibygging i landet. USA, sammen med NATO og etter hvert til sammen 37 land, invaderte Afghanistan med mandat fra FNs sikkerhetsråd etter Al-Qaidas angrep på USA, 11. september, 2001.

De første NATO-styrkene var på plass i landet i desember, 2001. Deres oppgave var, i første omgang, å sikre Kabul og omliggende områder, for å gi en overgangsregjering under ledelse av Hamid Karzai mulighet til å fungere. Etter hvert kontrollerte The International Security Assistance Force (ISAF) stort sett hele landet.

Les også
Afghanistans siste jøde blir værende

Før ISAF ankom Kabul hadde USA allerede satt i gang Operation Enduring Freedom (OEF), med sikte på å fange Al-Qaida lederne, med Osama bin Laden øverst på ønskelisten. Samtidig var målet å nøytralisere hele terroristgruppen og Taliban-regimet som hadde gitt Al-Qaida tilflukt etter angrepet på USA. OEF-operasjonene var stort sett vellykkede, med likvideringen av Osama bin Laden 2. mai, 2011 som høydepunkt.

I 2004 ble en ny grunnlov vedtatt i nasjonalforsamlingen og Hamid Karzai valgt til president. Etter dette så den internasjonale koalisjonen mer og mer demokratibygging som sitt oppdrag i Afghanistan. Et viktig element i dette arbeidet var å gi afghanske jenter mulighet for å gå på skole, noe Taliban hadde nektet dem tidligere. Skoler ble bygget over hele landet, sivilsamfunnet ble styrket og en afghansk hær og politistyrke bestående av 350.000 mennesker ble gitt topp utstyr, opplæring og trening. Norske soldater deltok i dette arbeidet.

Les også
Hva nå for Afghanistans kvinner?

Tilsynelatende ble alt gjort for at afghanerne selv skulle kunne utvikle samfunnet sitt videre etter at vestlige styrker trakk seg ut. Det vi har sett er derimot det totale sammenbrudd av det som møysommelig og med skyhøye kostnader var bygget opp.

Et av de store spørsmålene i tiden framover blir om det var verd innsatsen med all opplæringen, all investeringen, alle liv som gitt tapt, og om det i det hele tatt er mulig å eksportere demokratiet til et samfunn med en helt annen, århundrer-gammel kultur. Mange vil nok si nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kan ikke forsone oss med at barn og unge ikke får anledning til skolegang.

Jeg mener at det blir for enkelt å gi opp. Vi kan ikke forsone oss med at barn og unge ikke får anledning til skolegang, og at de blir påtvunget et fanatisk regime uten at de kan motsette seg dette. Det er ikke bare i Afghanistan at befolkningen lever i redsel for myndighetenes overgrep, uten å kunne ta til motmæle i en offentlig debatt, eller velge medlemmer til lokale og nasjonale lovgivende forsamlinger. Det er ikke enkelt å komme slike mennesker til unnsetning. Det vet jeg av egen erfaring.

Siden 2004 har Mediehøgskolen Gimlekollen, (fra 2013 NLA Høgskolen), med finansiering fra UD/Norad, drevet undervisning i og forskning på journalistikk i Etiopia, Kosovo, Uganda og Bolivia. Hensikten har, i alle prosjektene, vært å bidra til demokratibygging og fremme av ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi har gjort dette ved å etablere Mastergradsprogrammer i journalistikk. Til å hjelpe oss med undervisningen har vi rekruttert journalister fra store medieorganisasjoner og ledende universiteter, mens lokale mennesker med stipendier fra prosjektene, har tatt doktorgrader i USA eller Sør-Afrika for så å overta undervisningen ved tilbakekomst.

Les også
Slik kan du be for Afghanistan

Demokratibyggerne i Afghanistan blir klandret for ikke å ta den lokale kulturen på alvor. I prosjektene våre ser vi at ting kunne vært gjort annerledes. På Addis Ababa University opplevde vi store kulturforskjeller, men i dag drives fakultet av etioperne selv, og leverer journalister til etiopiske medier og lærere til journaliststudier ved nyetablerte mindre universiteter og høgskoler over hele landet. I tillegg til lærere fra Gimlekollen har disse hatt undervisning av journalister fra BBC, Time Magazine og professorer fra University of Nebraska og University of Kwazulu/Natal, for å nevne noen.

Til åpningen av MA-programmet inviterte vi den kjente sør-afrikanske journalisten og forfatteren Allister Sparks. Han var i sin tid redaktør av storavisen Rand Daily Mail. Han hadde en teori om hvorfor apartheid-regiment i Sør-Afrika ga opp. Landet var en militær supermakt på det afrikanske kontinentet. Det var også mange som tjente penger på å bryte den økonomiske blokaden, så de hvites privilegerte regime var ikke truet, ifølge Sparks. Det som fikk regimet til å vakle var at unge hvite mennesker begynte å tvile på om deres tilværelse var bærekraftig. «Kan vi holde det gående mot de svarte i det lange løp?» spurte de. Flere og flere konkluderte med et nei.

Les også
Et regjeringsskifte vil skade norsk utenrikspolitikk

De som sitter med makten i totalitære og korrupte regimer ser neppe noen grunn til forandring på en situasjon de nyter store fordeler av. Men unge mennesker begynner mange steder å spørre om hvor lenge makthaverne kan holde på.

Å eksponere mennesker med interesse for journalistikk og medier for internasjonal tenkning om ytringsfrihet og demokrati, er kanskje en måte å vise dem solidaritet på. Det finnes mange andre måter. Å si at det ikke nytter, er neppe bærekraftig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kåre Melhus, førstelektor emeritus, NLA Høgskolen