BØNN: «Vi vet heller ingenting om på hvilken måte Gud oppfyller våre bønner. Vi vet bare at når det skjer, så vil det skje på en måte som gjør at vi priser Herren», skriver innsenderen. Foto: Adobe Stock

Kall på meg på nødens dag

Bønn er selve pulsslaget i en kristens liv. Som kristne mangler vi ofte det vi trenger til. Vi må be om nær sagt alt.

Da er det godt å kunne gripe til Guds ord, som her i Salme 50: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.

For ikke så lenge siden var prekenteksten i kirkeåret hentet fra Bergprekenen: Be, så skal dere få; Let, så skal dere finne; Bank på, så skal det lukkes opp for dere. Det er en tredobbel oppfordring til å be og en tredobbel forsikring om bønnhørelse.

Ingenting er verre enn når en predikant trekker disse ord fra Jesu munn i tvil. Dette er jo et stort evangelium som burde glede alle hjerter. Men en predikant kan finne på å si at: vi har jo alle erfart at vi har bedt, men ikke fått.

Predikanten har en rekke betingelser for bønnhørelse som må innfris, for at disse ord av Jesus skal ha virkekraft. Deres budskap er at vi må da skjønne at disse ord ikke uten videre kan tas bokstavelig. Det er å tale Guds ord ned.

Men det er allikevel en betingelse for bønnhørelse – vi må tro at Jesus ord er sant. Det betyr at vi må ha tillit til Ordet. Vi må ha tillit til at når Jesus oppfordrer oss til å be og gir løfter om bønnhørelse, så er dette en sannhet vi må trykke til brystet. Det er først når vi tror på Guds ords sannhet, at det får virkekraft.

Dette betyr ikke at det er vår tro som er avgjørende. For vi oppfordres til å be i hans navn. Min tro – om den er svak eller sterk – betyr lite. For vi kommer frem for Faderen i hans Sønns navn. Det er Jesu navn som teller i himmelen, ikke hva vi er i oss selv. Vi har en stedfortreder som bærer våre bønner videre til Faderen.

Som kristne strever vi ofte med vår tro. Da kan det være en trøst å vite at det gjorde disiplene også. Allerede her i Bergprekenen får disiplene attesten «dere lite troende».

Det skjer i forbindelse med dagliglivets mange problemer. Den samme attesten får disiplene på nytt i forbindelse med stormen på Genesaretsjøen.

Jesus lå og sov bak i båten og disiplene vekker ham med de bebreidende ord: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under? Slik kan vi også føle det – hvorfor griper ikke Mesteren inn, spør vi. Men Jesus vil alltid stille stormen.

Endog etter sin død og oppstandelse har disiplene sin tvil. Han refser dem for deres vantro og hårde hjerter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En far fører sin sønn som er besatt av en ond ånd frem for Jesus. Han blir møtt med ordene: Om du kan tro, alt er mulig for den som kan tro. Faren ser på seg selv og sin manglede tro og utbryter: Jeg tror! Hjelp min vantro! Det kan også være vår bønn. Det er ikke vår trosstyrke som er avgjørende, men at vi bærer vår nød frem for Jesus.

Så har vi i Bibelen ingen løfter om når vi får bønnhørelse. Tidspunktet er ukjent for oss. Vi vet bare at vi vil få det. Gud vil gi oss det vi trenger, når vi trenger det.

Vi vet heller ingenting om på hvilken måte Gud oppfyller våre bønner. Vi vet bare at når det skjer, så vil det skje på en måte som gjør at vi priser Herren.

Som Guds barn er vi til alle tider i Guds hender. Han drar omsorg for oss. Vi skal slippe å bekymre oss eller å ta ansvar for oss selv. Vi skal ikke være vårt eget forsyn. Gud er vår Far. Vår tillit står til ham. Han kan hjelpe og han vil hjelpe.