Kommentar
BOLLESTAD: Bollestads fremste ressurs er ikke hennes lange politiske erfaring, selv om hun har vært stortingsrepresentant i åtte år og før det var ordfører i seks år, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra KrFs valgvake i september.
Bjørn Olav Hammerstad
Jeg skylder Olaug Bollestad en unnskyldning
På lørdag velger Kristelig Folkeparti Olaug Bollestad til partileder. Den rollen hadde hun i noen måneder etter Knut Arild Hareides avgang i 2018, og hun har hatt den siden Kjell Ingolf Ropstad gikk av tidligere i høst. Nå får hun den permanent. Det er en spennende løsning for et kriserammet KrF.
Jeg følger det daglige politiske livet på litt avstand, men kan ikke huske å ha registrert noen nevneverdig motstand mot Bollestad. Det er ikke der problemet ligger. Det handler mer om at hun ikke helt har blitt regnet med.
Da hun som første nestleder overtok etter Hareide, lå det liksom i kortene at det var Kjell Ingolf Ropstad som skulle bli partileder på fast basis. Denne gangen var det Dag-Inge Ulstein som var den antatte etterfølgeren når partiet igjen skulle skifte leder. Hvorfor var det ikke flere som tenkte på Bollestad?
