ÅRSAK: Jeg hevder ikke at dette er det eneste syn, ikke engang den mest vanlige årsaken til homofile følelser. Likevel er jeg overbevist om at disse mer psykodynamiske faktorer er avgjørende for framveksten av en homo-emosjonell/seksuell disposisjon. Det finnes fortsatt mysterier å utforske, skriver Stein Solberg.

Hvorfor ble jeg homofil? Må jeg alltid være det?

Etter flere tiår i sjelesorg har jeg hatt det privilegium å få mange flotte venner med homofil bakgrunn.  Jeg har samtidig stilt meg selv et tabubelagt spørsmål: Hvorfor tiltrekkes noen mot det samme kjønn? Svarene er mange. Jeg har imidlertid oppdaget et mønster.

Artikkelforfatteren har i 13 år ledet organisasjonen Living Waters, med fokus blant annet på relasjoner, sexavhengighet, kjønnsidentitet og gudsbilde.

-----------

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I mange tiår har jeg hatt samtaler med mennesker som har homofile følelser, og de siste tjue årene vært involvert i sjelesorgarbeid med fokus på relasjoner, sexavhengighet, kjønnsidentitet, gudsbilde med mer. Dette skjedde særlig innen Living Waters, som jeg ledet i 13 år.

Ved deltakelse i rundt 25 internasjonale konferanser med terapeuter og teologer, til tider med egne bidrag, har jeg hatt det privilegium å få svært mange venner med homofil bakgrunn, som jeg vil karakterisere som noen av de fineste, sensitive, mest tenkende, verbalt sterke og kreative jeg kjenner.

Jeg har samtidig stilt meg selv et tabubelagt spørsmål: Hvorfor tiltrekkes noen mot det samme kjønn? Svarene er mange. Jeg har imidlertid oppdaget et mønster. Først vil jeg hevde at syndefallet har rammet all seksualitet, uten unntak. Heteroseksualiteten kan derfor være like kaotisk som annen form for seksualitet.

Samtidig må det understrekes at selve seksualitetens vesen er gitt av Gud. Og kan ifølge Andrew Comiskey (hovedleder for Living Waters) defineres somdet fysiske behov for ikke å være alene. Det finnes ikke en enkelt årsak bak den homofile dreining av følelses- og seksuallivet.

I tillegg til de store teologisk-åndelige grunner (som syndefallet), er det et samspill av mange årsaker og faktorer. Disse inkluderer psykologiske, sosiale, kulturelle, kjønnsideologiske, biologiske og muligens hormonelle grunner. Den enkeltes personlige (mer eller mindre) bevisste valg i livet er også en side av bildet hos en del.

Men er ikke våre homofile medmennesker «født sånn»? Den jødekristne psykiater dr. Jeffrey B. Satinover, som jeg traff i England for en del år siden, har gjennomgått diskusjonen grundig og sier at dersom homoseksualitet skulle ha en genetisk forklaring, kan genene utgjøre maksimalt 10-25 prosent av årsakskomplekset for vår seksuelle identitet. Seksualiteten er alt for komplisert til å reduseres til et gen.

En som vet hva dette handler om uttrykte seg slik:Det som gjør meg mest sint, er at samfunnet, psykologien og homoverdenen forteller meg at jeg er født til å begjære andre gutter. Homofili dreier seg etter manges syn i stor grad om lengsler forårsaket av mangelfulle relasjoner og bekreftelse. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men vi registrerer et relasjons- og bekreftelsestap hos svært mange. Tematikken kan deles i tre:

A) Behovet for bekreftelse og kjærlighet fra samme kjønn. Homoseksualitet handler på ingen måte bare om sex, men om legitime behov som blir erotisert. Homoseksuelle følelser har, etter det vi har observert, sin basis i et ikke-seksuelt behov og har sammenheng med bånd og relasjoner som ikke er blitt etablert i barndommen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Eksempelvis: En far kan avvise sin sønn, være fraværende, passiv, eller verbalt og emosjonelt misbrukende eller endog mobbete og fiendtlig, i stedet for å være konstruktiv, varm, støttende og bekreftende.

Faren evnet ikke å inkludere og bekrefte gutten i sin verden, kanskje på grunn av guttens «feminine» eller «svake» trekk.Min far kastrerte meg med blikket sitt, forteller Mario Bergner, en ypperlig terapeut, prest og tidligere homofil, som jeg har møtt noen ganger, og er forfatter av boka «Kjærlighetens gjenopprettelse» (Kairos forlag).

Et annet eksempel: En mor er passiv, fjern og underkuet i forhold til far. Eller motsatt; kontrollerende, ukjærlig og dominerende, noe som kan skape kjærlighetshunger, eller forakt og avstand. Dette hemmer jentas vilje til kjønnsidentifisering med mor, og dermed undertrykket lengsel etter feminin kjærlighet og kroppskontakt.

Tap og svikt her – både for en gutt og en jente - kan skape et vakuum for legitime og emosjonelle behov i ungdomstid og voksen alder, og lengsler som kan bli seksualisert, særlig når hormonene bruser i pubertetsalderen.

Gutter har et biologisk driv til å bli menn. Dersom dette drivet forstyrres, vil vår biologi «naturlig» nok forsøke å gjenopprette det udekkede kjærlighetsbehovet. Men mange gjør det på en «skeiv» måte og forsøker å fylle tapet gjennom seksuelle relasjoner.

Noe som kan være særlig utslagsgivende i retning av homoseksuelle følelser, er når et barn «kobler seg fra» og bygger opp en indre mur av selvbeskyttelse («defensive detachment») overfor far, brødre og den maskuline verden, en verden de opplever som truende.

Det maskuline/mannlige blir dermed ikke internalisert i gutten. Det legitime behov for samkjønnskjærlighet og bekreftelse som undertrykkes bak barnets forsvarsmur, kan i senere uttrykke seg på en seksuell måte.

Svært mange har avlagt en indre ed som barn, det kan være en gutt overfor sin far, eller ei jente overfor sin mor, som sa til seg selv:Jeg skal aldri bli som han/henne. Dermed stenger barnet ute ikke bare det negative, men også det gode, selve maskuliniteten eller femininiteten i den aktuelle forelderen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Disse negative reaksjoner kan så projiseres på andre menn/kvinner. Men lengselen er der. Og lengselen etter det gode i det samme kjønn blir i mange tilfeller erotisert.  NB! Det er ikke nødvendigvis foreldrenes ansvar – objektivt sett – at en gutt eller jente utvikler en homofil orientering. Et barn kan i sin sensitivitet tolke foreldrene på en gal måte. I samme familie kan to gutter med samme oppdragelse erfare ulike utslag.

En vedvarende usikkerhet og mangel på aksept fra venner og jevnaldrende av samme kjønn kan forsterke de undertrykte behovene og drive gutten og jenta i retning av likekjønnede relasjoner.

Noen gutter trekker seg inn i den feminine verden og ser på de maskuline aktiviteter både med engstelse og beundring. De blir det vi kaller «vindus-titter-gutter» og begynner å lengte etter å bli som de andre, kanskje særlig en spesiell gutt i gjengen. 

Ambivalens, det vil si motstridende følelser, som bekreftelse-sårethet, kjærlighet-hat, er typisk for mange som strever med homofile følelser. Den maskuline verden som i første omgang oppleves truende og sårende, kan i kjønnsmoden alder bli erotisert.

Vi søker sex hos den som er annerledes enn oss, som har noe vi mangler. Den nederlandske terapeuten G. Aardweeg mener at jevnaldrende har en særlig betydning mht. forstyrrelse av kjønnsidentitet. Et synspunkt som har mye for seg.

Innenfor denne forståelsesrammen forutsettes det at det maskuline/feminine i mennesket – altså det kjønnsmessige genus (eng. gender) – er mer enn bare en sosial konstruksjon. Men noe dypere i vår person. Genus (gender) er heller ikke identisk med det mannlige og kvinnelige kjønn.

Begge kjønn har begge disse dimensjoner i seg, tilpasset det enkeltes kjønns karakter. Jeg vil si at dette er dimensjoner i selve gudsbildet, og som avspeiler seg i mennesket, 

B) Behovet for kjønnsidentifisering/kjønnsidentitet. Min/vår erfaring er at homoseksuelle og lesbisk orienterte personer ofte har en følelse av kjønns/genusmessig «utilstrekkelighet og ufullendthet», en mangel på maskulinitet eller femininitet i sitt indre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En homofil mann er ikke i tvil om at han er mann rent biologisk, men kan være usikker på om han er «mann nok», om han er maskulin mann. Tilsvarende kan det gjelde for kvinner. Denne tapte side av en selv forsøker han/hun å finne, eller få komplettert, gjennom en annen mann eller kvinne.

En ubalanse mellom personen og det maskuline/feminine skaper en kjønns/genusmessig identitetskonflikt.Jeg lengter ikke etter en mann, men etter å bli en mann, var det en som uttrykte det.

Eller en annen:Det er ikke så mye det at jeg ønsket å elske Peter, jeg ønsker å være Peter. Misunnelse eller forgudelse kan faktisk bli et seksuelt driv. Hvis en person med en homofil orientering erfarer at en annen er slik han/hun selv ønsker å være, med en karakter som han/hun savner, kan misunnelsen erotiseres.

Det største problemet som dessverre mange ikke ser, er at denne kjønns/genus-identitetskonflikten ikke kan løses på en seksuell måte, og dermed heller ikke i ekteskapelige rammer, slik de fleste innen Den norske kirke tror og misforstår.

Mennesker med homofile følelser trenger primært kjærlighet, bekreftelse og aksept innenfor ikke-seksuelle heterofile rammer. Vi får ikke personlig identitet, kjønnsidentitet og bekreftelse gjennom sex.

C) Behovet for god balanse mellom grenser og nærhet overfor det motsatte kjønn. Hos homoseksuelle menn kan det ha vært et unormalt og for nært forhold til moren. Som erstatning for en fjern ektemann, kan moren (vanligvis på en ikke-seksuell måte) bruke sønnen nærmest som «sin lille ektemann».

Mor delte og betrodde meg alt, både håp og drømmer, er ingen uvanlig uttalelse. I puberteten kan en slik (ubevisst) manipulasjon skape reaksjoner som driver ham «bort» fra mor, mot intime relasjoner til menn. Reaksjonene hos barnet kan ligge på det ubevisste plan og erotiseres senere i livet.

De mekanismer og spenninger som er nevnt ovenfor, kan slå ut i helt vanlige mor-far-barn-familier, det vil si triadefamilien. Enda mer sårbar er barnet i den familierelasjon vi kan kalle Den narsissistiske familiemodell. Her kan vi se noe dysfunksjonelt i selve tilknytningen til mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Barnet behandles i liten grad som et individuelt vesen, men er til for foreldrene, og særlig moren, for å dekke hennes behov. I en slik familie blir barnet lite selvstendiggjort og satt i sentrum. Mye blir overfladisk og kunstig. Mange gutter som vokser opp under slike forhold, kjenner ambivalens og forakt overfor det annet kjønn.

Barnet selv kan utvikle en narsissistisk, og overdreven opptatthet av det ytre, erfare følelsesmessig avstand, bli svært lett såret. Familielivet er et spill og er manipulerende. Barnet lærer å simulere og spille, og lever i en fantasiverden. Ikke sjelden tiltrekkes det av teater og «kreativitet».

En kvinne med lesbisk problematikk kan ha hatt en far som skapte frykt for menn generelt. Svært mange med en lesbisk orientering har vært utsatt for seksuelt misbruk av far eller andre menn, kanskje opp imot 50 prosent.

Dette kan skape et dypt traumatisk forhold til alle menn. I andre tilfeller kan datteren overidentifisere seg med faren og undertrykke det feminine for å bli bekreftet av han.

Jeg må føye til: Seksuelt misbruk er sjelden en hovedgrunn til homoseksualitet, men barn fra dysfunksjonelle familier er svært sårbare. En gutt som blir misbrukt av menn kantro haner «homoseksuell». Understimulert på sunn nærhet, kan han finne «trøst» i forvrengte utgaver.

Mye tyder på at mange (nær 1/3 av homofile menn) har vært misbrukt, uten at de kanskje selv forstod hva de var utsatt for. Mennesker som både sliter med homofile følelser og med traumer fra seksuelt misbruk, trenger et utvidet sjelesørgerisk fokus, helst sammen med god terapi.

Vi har ingen omfattende og allment akseptert dokumentasjon om forholdet homoseksualitet og misbruk. Jeg baserer tallene på: 1. Foredrag fra ulike internasjonale konferanser. 2. Kollegaers og egne erfaringer fra terapi og sjelesorg. 3. Litteratur fra ulike forskere. Samt artikler somdenne ogdenne.

Jeg registrerer at synet på dokumentasjoner innen dette området, styres mer av ideologi, enn vilje til å vurdere objektive fakta. Slik er det nær sagt alltid når undersøkelser fra den «homofile verden» legges fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ikke uvanlig at mange kan kjempe med ting fra flere av de nevnte områder samtidig. Dr. J.B. Satinover skriver om hva psykoanalytikere har lært og som homoaktivistene vil vi skal glemme:I de homoseksuelles liv var det uvanlig ofte en emosjonell svikt (et misforhold) mellom barnet og den av foreldrene av samme kjønn.

Eller mellom barnet og det motsatte kjønn av foreldrene. Eller seksuelt misbruk fra foreldrene av samme eller motsatte kjønn. Og mest vanlig var jevnaldrende av samme kjønn som fornektet barnet. Dr. Satinover er «kontroversiell», som det heter. Hvorfor? Fordi han ikke deler synspunktene til den rådende homoideologi og terapi.

La meg presisere: Jeg hevder ikke at det vi beskriver er det eneste syn, ikke engang det mest vanlige syn på årsaken til homofile følelser. Likevel er jeg overbevist om at disse mer psykodynamiske faktorer er avgjørende, om enn ikke de eneste «grunner» til framveksten av en homo-emosjonell/seksuell disposisjon. Det finnes fortsatt mysterier å utforske. 

La meg summere: Mennesker med homofile lengsler og følelser (uansett styrkegrad) søker å få dekket et emosjonelt, et personlighetsutviklende eller et kjønnsidentitetsbehov, men forledes til å tro at dette kan skje på seksuell/erotisk måte.

Vi har å gjøre med dyrebare mennesker som, liksom andre, søker kjærlighet fra samme kjønn, bekreftelse, aksept, nærhet osv. fra en far, mor, venner og jevnaldrende, og dessuten «påfyll» av tapt kjønnsidentitet. Dette behovet for bekreftelse og kjærlighet fra mennesker av samme kjønn, har et guddommelig opphav!

Ikke alle kjenner seg igjen i disse observasjoner og beskrivelser, men passer godt for mange andre. Kirken har nå to teologier om seksualitet, kjønn og ekteskap. Da må det også være plass for flere syn på homoseksualitetens «årsaker».

Dessuten må det sies: Det er mange homofile som deler mitt teologiske grunnsyn, men som ikke er opptatt av årsaker, prosesser og en mulig endring av kjønnsidentitet. De ønsker heller å leve avholdende i etterfølgelse av Kristus. Det er viktig å merke seg: Vi som arbeider i dette vanskelige området, er ikke først og fremst opptatt av homoseksualitet. Homoseksualitet er «bare» et symptom.

Vi har fokus på dypere ting, som relasjoner, bekreftelse og kjønnsidentitet. Snakker vi om «helbredelse»? Nei. Dette er et ord andre bruker og misbruker. Men det er også sant: Noen ganger endres folks kjønnsidentitet når misbruk, relasjonssvikt og indre sår bearbeides. Følelser for det samme kjønn kan dermed dreies mot det andre kjønn.

Hvordan svikter Den norske kirke? 1. Den norske kirke (flertallet) svikter når den leder mennesker inn i en «ekteskapslignende» relasjon, som sementerer mennesker i en varig kjønnsidentitetsspenning.

Et likekjønnet «ekteskap» («homoekteskap») kan visstnok gi en opplevelse av kjærlighet, men låser mennesker fast i et vedvarende og uavklart forhold til egen maskulinitet-femininitet, en ambivalens overfor det samme og motsatte kjønn, og en mangel på påfyll av heterofil bekreftelse. 2. Kirken svikter kjærlighetens vesen. Sunn heterokjærlighet har unike forutsetninger i seg til å leve i filia- og agapekjærligheten til forskjell fra homoseksualiteten.

Et samkjønnsforhold er oftest svært sexfokusert og selvsentrert. Heterokjærligheten har andre forutsetninger og muligheter i seg fordi den gudskapte og biologiske komplettering og tiltrekning mellom det maskuline og feminine og mellom mann og kvinne, er Guds opprinnelige design fra begynnelsen av.

3. Kirken neglisjerer en stor gruppe medmennesker med homofile følelser som har felles syn på Guds vilje angående/om homofilt samliv, samtidig som de kan ha ulike ønsker med hensyn til sin vei videre. 1. Noen ønsker hjelp til å leve rent og avholdende med sine homofile lengsler i lys av det sjette bud. 2. Andre uttrykker et ønske om å utforske sitt heteroseksuelle potensial. 3. En tredje gruppe ønsker hjelp til endring av sine seksuelle preferanser i retning av heteroseksualitet.

Kirken støtter bifile medmennesker i deres seksuelle lengsler mot begge kjønn, men svik(t)er de av dem som ønsker en dreining av sine tosidige seksuelle lengsler mot bare ett (det motsatte) kjønn. Videre anser kirken det som ålreit at vesentlige sider av kroppen kan endres radikalt gjennom kjønnsoperasjoner.

Og at samme personer får hjelp til å endre motforestillinger, og forsterke sine ønsker/beslutninger om kjønnsskifte gjennom terapeutiske prosesser. Men samme flertall i kirken ser ikke behov for å gi hjelp til de som ønsker å endre sin kjønnsidentitet og seksuelle dreining.

Til tross for at dette er mindre radikalt! Redselen for homobevegelsen og det å være politisk eller psykologisk ukorrekt, sitter dypt.

Vår Gud er den store Hetero som elsker den Andre person i guddommen, som elsker en skapelse ulik seg selv og som elsker en brud som i sitt vesen ikke er identisk med Ham. Guds vilje forkynnes og åpenbares i store og små heterorelasjoner.

I vår sjelesorg og våre grupper er det ikke terapi vi utøver, selv om vårt arbeid har terapeutiske islett. Lederne er dyktige lekfolk, forbedere og veiledere.

Framfor alt ønsker vi å føre alle våre konfidenter til den Korsfestede og Oppstandne Herre Jesus og til vår himmelske Far, ved den Hellige Ånd. Noen av de største øyeblikk i våre liv er å se mennesker som reiser seg, vanligvis gjennom dype prosesser, ved Kristi kors og oppstandelse og bli de menn og kvinner som Herren har ment de skal være fra begynnelsen av.

I dag er mange av dem gift, og er flotte, trygge og oppreiste kvinner og menn. Det er ikke uvanlig at ca. 50 prosent av deltagerne i Living Waters programmer med en homoseksuell orientering, erfarer en endring av sin homoseksualitet inn i en varig heteroseksualitet. 30 prosent har mindre eller liten framgang. De øvrige er usikre.

Mange av dem jeg har hatt i sjelesorg har levd med merkelapper som «homse», «lesbe», «femi», «pedo», «transe», hore, alkis, feita, teita, stupid, dott, dum, ugly og lignende. Merkelapper som strider mot selve skapelsen, og som aldri kan definere hele vår person.

Det å ha sårbare «sider», betyr ikke å være identisk med sin sårbarhet. Vi må stadig framheve at mennesket er mer enn sin seksualitet, sitt sår, sitt utseende, sine komplekser, sin mangelfulle utdannelse, sin offer-opplevelse.

Foran korset bør denne sjelesorg foregå. Der får vi høre hvem vi er. Her bærer Herren vår synd og skrøpelighet. Her får vi gi fra oss falske etiketter som er klistret på oss, til Kristi kors og død, og bytte ut den gamle identitet med Ham som gir oss barnekår og nye navn – Hans kjære sønner og døtre i Kristus! Vakre skapninger og en nydelig brud! Dette er litt av et identitetsbytte!

På korset har Kristus båret alt. Inklusivt et liv med selviske, materielle, hetero-, homo-, pedo-seksuelle, eller andre synder. Konfidenten bør oppfordres til å sette konkrete navn på synden. Fortelle dette til Jesus, angre, vende om og overgi alt til Ham.

Her bekjenner vi også syndige følger og reaksjoner som har fulgt i kjølvannet av den svikt andre har påført oss: Skam, sinne, opplevelser av savn, tap og så videre. Når vi bekjenner dette vil Guds Ånd binde synd, sår og skam til korset. Da er de Hans, og ikke lenger våre. Herren bryter dermed makten til de og det som såret oss!

Det kan være en pedagogisk hjelp å bruke hendene, gjøre en konkret bevegelse og legge synden fra oss på korset.Herre Jesus, her er syndene mine og andres synder mot meg, du kjenner dem fra før, nå overgir jeg dem til deg. Nå er de mere dine enn mine! - Jeg skriver dette fordi jeg selv har kjent kraften i Kristi kors!

Ha gjerne et trekors foran deg, sett navn på synden og legg den på det symbolske korset. Men troens øye kan vi «se» at alt henger på Ham. En hjelp er å bruke Matt 18,18. Ordene, «Du er tilgitt, du er løst», er oppstandelsens ord! Å tro disse ord gjør deg til ett med Den Oppstandne; oppstandelsen blir gitt til deg.

Du får plass i nyskapelsen av mannen og kvinnen. I Kristus oppstår nemlig ikke bare en nøytral personlighetsside ved oss, men selve det maskuline og feminine. Det sanne hetero-jeget oppstår. Guds bilde, det sant maskuline/feminine, fornyes. Vi blir ett med Ham som er Skaper og kilde for vårt sanne jeg.

Ved korset kan vi også hjelpe konfidenten til gradvis å legge ned alle murer av bitterhet og sinne mot andre mennesker. Alle gamle løfter om at «jeg aldri skal bli som ham/henne/mor/far» overlates til Kristus.

Det å øve seg i å gi alt til korset, innebærer også at vi overgir de mennesker som har såret oss til Ham. Dermed «slipper» vi dem, slipper hat, sinne og bitterhet til Ham som både dømmer og frelser. En følge av dette vil ofte være:

a) Konfidenten kommer inn i en tilgivelsesprosess overfor nære og fjerne som har såret ham/henne.

b) Jeg aksepterer meg selv på en ny måte.

c) De tapte sider av kjønnsidentiteten kan integreres når vi slutter fred med den personen av samme kjønn som vi har stengt ute. Gjennom Kristi kors dør vi fra de falne sider ved Gudsbildet, og det sanne maskuline/feminine i oss vil gradvis bryte fram. I Kristi oppstandelse oppstår den nye mann og kvinne med en maskulinitet og femininitet som er avpasset det enkelte kjønn. Dette er en prosess, en helliggjørelsesprosess, og framfor alt en helhetsprosess. Og et stadig hellig valg. Ja, en identifisering med Kristus!

Sjelesorg overfor mennesker med (kjønns)identitetsproblemer, er å gi hjelp til å leve og vandre i Jesu død og oppstandelse. Få nye navn. Se på seg selv som Faderens vakre sønn eller datter, som Han har velbehag i. Tro seg elsket av en kjærlighet som er annerledes enn menneskers.

Velge den nye identitet i Kristus og bli en del av Herrens vidunderlige heteroseksuelle skapelse. Det å møte en ny og annerledes Far, som er stolt av oss, elsker oss, bekrefter oss og har tid til oss, kan bli helt skjellsettende i denne prosessen.

Andre ting som kommer opp i denne type sjelesorg, er det som knyttes til «skam» og/eller «avhengighet». De som sliter på dette feltet har ofte lav selvfølelse. De kjenner seg annerledes, noen endog «perverse». Fortvilelsen kan være forferdelig, og lede inn i rus, og i verste fall (forsøk på) selvmord.

Her er mange «tause og navnløse» medmennesker som trenger hjelp og støtte fra deg og meg! Skyld er knyttet til det et menneskegjør. Skam til det et menneskeer. Skamfølelsen kan gå dypt og tar tid å bearbeide, men også den gir vi kontinuerlig til Kristus, som har båret alt.

I tillegg til denne korsfokuserte sjelesorg kan vi også fokusere på Kristi nærvær i fortiden. Jesus er ikke bundet av tid og sted. Før vi ber for en person kan vi si:Kom, Herre Jesus, og løft fram for meg/ham/henne, akkurat det du vil. Avdekker konfidenten sår og traumer fra tidligere år, inviterer vi Jesus inn i disse vonde minnene, slik at vi «ser» Ham i fortiden med troens øye.

Denne sorgprosessen kan ta tid, utløse både smerte og sinne, men er nødvendig. Indre legedom er sjelden momentan! Ensomhet, forlatthet og sår kan gradvis erstattes med nærvær, beskyttelse, trøst og indre legedom.

Kristi nærvær gjelder ikke bare fortiden. Like viktig er det å hjelpe den som strever med skyld, skam og indre sår til å vandre med Far, i Jesu nærvær også «nå», i nåtiden. Stole på Ham, gå til Ham i fristelser, overgi seg til Ham i ensomhet og kamp.

For noen gutter er det dessuten viktig å bli med Jesus på nye og ukjente arenaer, og utfordre sin komfortsone ved for eksempel å begynne og sparke fotball, delta på jakt, kjøre stor motorsykkel. Kvinner har vanligvis andre arenaer å erobre.

Framfor alt bryter Guds bilde fram midt i smerten når vi er hos Ham, roper på vår Far, erfarer Hans kjærlighet og tilsvar.Du er min elskede sønn og datter, som jeg er stolt av. Vårt hovedkall er å være for Hans ansikt og motta alt fra Ham. Være, lytte, hvile. Da får vi en ny identitet og lærer Gud å kjenne som en trofast Far. En annerledes-Far.

En kvinne fortalte om noe annet da hun kom til Jesus. Hun erfarte faktisk en forandring i sine lesbiske følelser ved å erfare Kristus som Brudgom. I troen ble hun forenet med den fullkomne «Ektemann», den Store Andre (!). Som brud, som del av den store brudskare, som en ny Eva, kan vi møte og leve hos den virkelige Adam, Kristus. Han vil være den virkelige og viktigste «Mannen» i våre liv. Hva mer trenger vi enn Ham?

I de siste tiår har vil blitt utfordret av en ensidig homo-ideologi, som er alliert med visse likestillings- og Gudsbilde-ideologier. Disse ideologier har stort sett samme røtter – der Gud som Far og Kristus som Brudgom blir problematisert. Til det må vi bekjenne: Guds vesen er uforanderlig! Hans vilje for mann og kvinne er uforanderlig!