Hvor går veien for KrF?

Dette er et spørsmål som naturlig nok alltid har fulgt partiet, men i disse dager kan en trygt si at det er brennhett. Det skyldes åpenbart de forhold som har gjort seg gjeldende i den senere tid.

Partiet har allerede vært gjennom en vanskelig sak om et eventuelt samarbeid med venstre- eller høyresiden.

Dessuten har KrF hatt en dalende oppslutning, og ved siste stortingsvalg havnet partiet under den berømmelige 4 prosent-grensen, noe som førte til en betydelig reduksjon av antall stortingsrepresentanter på tinget – fra sju til tre.

På toppen av dette kommer de uheldige forholdene i forbindelse med partilederens pendlerleilighet.

I denne situasjonen er det mange som har pekt på behovet for en grundig analyse av KrFs program og forhold til dagens politiske realiteter, og noen mener at hvis partiet skal kunne møte dagens behov, er det nødvendig med større endringer.

Det er ikke vanskelig å se at KrF i denne situasjonen må ta grep for å nå bedre ut med sin politikk enn det som har vært tilfelle i den senere tid, men da vil det være helt avgjørende hvordan dette blir gjort.

Det er selvsagt viktig å finne årsakene til partiets tilbakegang, og allerede her vil jeg tro at vurderingene kan være nokså sprikende. Jeg regner med at de analyser som nå må gjennomføres, vil vise at det er flere grunner til partiets vanskelige situasjon.

For min del vil jeg i dette innlegget rette oppmerksomheten på det jeg mener er den viktigste årsaken, nemlig avkristningen i samfunnet. Derfor er det forståelig at det også er blitt vanskeligere å få gjennomslag for et kristent samfunnssyn.

Det store spørsmålet blir da; hvilken politisk kurs skal partiet velge?

Jeg ser at noen anbefaler å utarbeide en politikk som etterspørres av brede lag i folket. En slik framgangsmåte vil etter mitt skjønn være lite hensiktsmessig og gir ingen garanti for en god og riktig politikk.

Nei, Kristelig Folkeparti må fortsatt ha sitt ideologiske fundament i det kristne samfunnssyn slik det er åpenbart for oss i Bibelen.

Det er ikke vanskelig å se at KrF i denne situasjonen må ta grep for å nå bedre ut med sin politikk.

Men det må derimot arbeides grundig og målbevisst for å vise at våre løsninger er positive og gode både for samfunnet og det enkelte menneske. Det er vel det vi mener, og da må vi jo også leve etter det!

Så tror jeg at vi kan ha litt å lære av Arbeiderpartiet når det gjelder plassering i den store sammenhengen. Jeg tenker da på partiets forhold til fagbevegelsen.

I forbindelse med det politiske arbeid har de gjennom mange år hatt tette bånd til LO og vært åpne for deres behov – et klart uttrykk for at de vet hvor de hører til i det politiske landskapet.

På en lignende måte mener jeg KrF bør ha det i forholdet til de kristne menighetene og organisasjonene – et kristelig demokratisk parti som har sterke og gode bånd til alt kristent arbeid i landet.

La dem få en opplevelse av at KrF er på deres side og er deres parti! Noe av dette er heldigvis allerede på gang, men dette forholdet bør bli enda bedre.

Det er KrF som skal drive det politiske arbeidet, og på den måten skape gode samfunnsforhold for landets befolkning.

De kristne menighetene og organisasjonene skal formidle budskapet om Guds rike og kalle mennesker til omvendelse og nytt liv i Kristus. Men til det trenger de en politikk som legger til rette for gode arbeidsforhold.

I denne sammenheng har KrF alt å vinne – ingen andre partier vil kunne matche en slik posisjon, og om de likevel skulle prøve på det, ville det være en glede å ønske dem velkommen etter! Kristelig Folkeparti har alltid hatt sin forankring i det kristne livssyn, og slik bør det fortsatt være.

Løsningen i den aktuelle situasjon er derfor ikke å finne et annet politisk grunnlag, men i å rendyrke partiets særpreg.