KOLLISJONSKURS: Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) og daglig leder i Pinsebevegelsen Ingunn Ulfsten. Foto: Terje Pedersen / NTB og Tore Hjalmar Sævik

Hva skjer når kristne tenker annerledes enn staten?

Myndighetene strammer til skruen for norske menigheter som har et annet syn enn statens religiøse smakspoliti.

Dagens sak om det nye skjemaet for statstilskudd til trossamfunn er sterk lesning. En rekke menigheter opplever seg presset til å krysse av for at de praktiserer diskriminering.

For når trossamfunnene nå skal søke om statstilskudd, må de nå svare «ja» eller «nei» på om de har en praksis som er begrensende når det kommer til likestillings- og diskrimineringsloven. Og Statsforvalteren legger til grunn at menigheter der personer i homofilt samliv ikke kan ha verv eller ansettelse skal krysse av for «ja».

Les også
Nytt skjema for statstilskudd tvinger menigheter til å svare at de diskriminerer: – Det skaper mye frykt

Pinsebevegelsens daglige leder Ingunn Ulfsten påpeker at menighetene selv ikke opplever at de diskriminerer siden alle trossamfunn har et lovfestet unntak og kan praktisere andre regler i ansettelsesprosesser. Det har hun selvfølgelig helt rett i. Likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at trossamfunn har unntak fra forbudet om forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform.

Så hvorfor har man da valgt å innføre det nye spørsmålet på skjemaet alle menigheter må fylle ut?

Vi ser dessverre på dette tiltaket som nok et eksempel på hvordan myndighetene strammer til skruen for norske trossamfunn som ikke aksepterer statens norm for akseptabel teologi på samlivsområdet.

Nå skal menighetene altså tvinges til å si seg enige i at den kristne forståelsen av ekteskap og samliv skulle være diskriminerende. Det skal de både krysse av for og signere på. Og hvis de ikke gjør det, så er riset bak speilet at det offentlige tilskuddet kan utebli.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For oss er det vanskelig å ikke se dette i sammenheng med innføringen av den nye loven om trossamfunn som trådte i kraft i 2021. Denne loven har langt på vei innført en type statlig religiøst smakspoliti i Norge. For i loven heter det nå at tros- eller livssynssamfunn kan nektes statsstøtte dersom de «bryter lovbestemte diskrimineringsforbud».

Det myndighetene nå altså gjør er at de effektivt skaffer seg oversikt over hvilke menigheter som da angivelig driver med den typen diskriminerende brudd. Ikke rart at mange menigheter opplever det som belastende, eller fryktskapende slik Ingunn Ulfsten påpeker.

Det de lurer på er naturligvis hva denne informasjonen kan bli brukt til etterhvert? I bakhodet har de selvfølgelig vedtaket som Statsforvaltern i Oslo og Viken, Valgerd Svarstad Haugland, gjorde tidligere i år om å frata Jehovas Vitner statsstøtten.

I deres tilfelle dreide det seg om eksklusjonspraksisen som trossamfunnet bedriver. Men med det klimaet vi nå har i den offentlige debatten, er det slett ikke vanskelig å se for seg at menigheters nei til å ansette homofilt samlevende fort kan bli fremstilt som like samfunnsmessig utålelig som Jehovas Vitners behandling av tidligere medlemmer.

I Anette Trettebergstuen har Norge nå fått en likestillingsminister som svært gjerne kan tenke seg å straffe ulydige kristne forsamlinger økonomisk. I den såkalte Klepp-saken, som handlet om kommunal støtte til en kristne ungdomsforening, støttet hun kommunestyrets nei til å bevilge penger på grunn av foreningens syn på homofilt samliv.

Foreløpig er det altså unntaket i likestillingsloven som hindrer henne i å få viljen sin på statlig, nasjonalt nivå. Men hvor lenge kan man regne med at den paragrafen holder?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Uansett: Her er det viktig å holde stand. For dette gjelder svært viktige prinsipper for religions-, tros- og ytringsfriheten. I vår type samfunn har menigheter full rett til både å ha og å fremme andre synspunkter enn flertallsmeningen i et samfunn. Uten slike rettigheter, er man ikke lenger et fullverdig demokrati. Det er faktisk så alvorlig.

Menigheters nei til å ansette homofilt samlevende kan fort kan bli fremstilt som like samfunnsmessig utålelig som Jehovas Vitners eksklusjonspraksis.

Så vil motstanderne i denne saken hevde at joda, de må gjerne få ha slike synspunkter, men samfunnet har ingen forpliktelse til å støtte den typen menigheter økonomisk.

De som sier slikt, avslører en dyp uvitenhet om hva statsstøtten til trossamfunn utenfor Den norske kirke er for noe. Det er ikke snakk om milde gaver fra det offentlige til trengende menigheter. Dette dreier seg om det helt grunnleggende prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Statsstøtten er en kompensasjon for de grunnlovsbestemte økonomiske bevilgningene som staten gir til Den norske kirke per medlem. Alle borgere her i landet som ikke tilhører den kirken, har rett til å få den samme summen overført til det tros- eller livssynssamfunnet vedkommende tilhører.

Hvis man nekter noen den retten fordi trossamfunnet ikke har en teologi som tilfredsstiller statens avkristnede smak, da snakker vi virkelig om diskriminering.