INSTINKTIV VAKSINESKEPSIS: Utgavesjef Karl Andreas Jahr i Korsets Seier bemerker at en del kristne i en sekulær verden for fort ikler seg rollen som motstemme. Foto: Behrouz Mehr / AP / NTB

Hele verdens motstemme

På søndagsskolen lærte mange kristne at vi skal være i, men ikke av verden. Siden har vi lurt på hva det egentlig betyr.

Mens jeg har hatt ferie i august har jeg i utgangspunktet prøvd å unngå nyheter og debatter. Jeg elsker jo å følge med, så jeg må tvinge meg til å holde meg unna i en slags overbevisning om at jeg har godt av det.

Vaksinemotstanden til helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen tvang seg gjennom feriebarrieren - og fascinerte meg. Nå skal det sies at jeg synes han er ganske modig, selv om jeg også stusser over bastantheten tross manglende helsefaglig bakgrunn.

Les også
Idrettsheltene som vant hele verden

Å gå motstrøms er lett å hylle. Særlig i kristne kretser. Fordi man taler paven – ergo det bestående – midt imot. Intuitivt liker vi protestanter sånt.

Samtidig frykter jeg at vi kristne i en sekulær verden automatisk ikler oss rollen som motstemme, nærmest før vi kjenner selve saken som diskuteres.

Det demokratiske partiet gikk i samme felle da Donald Trump var president i USA. Sa Trump noe så gjaldt det å innta det motsatte standpunktet. Dette har vært skadelig, særlig etter at Trump tidlig hevdet at koronaviruset sannsynligvis kom fra et laboratorium.

Demokratene kjøpte heller Kinas egen fortelling om våtmarkedet i Wuhan. Tradisjonelle media, sosiale medier-gigantene og internasjonale organisasjoner fulgte etter, også her i Norge. Laboratorium-historien ble stemplet som en høyreekstrem, rasistisk konspirasjonsteori.

Over ett år senere har endelig den politiske tåken lagt seg. Trump ser ut til å få rett.

Å gå motstrøms er lett å hylle.

En hel verden ble så opptatt av hvem at vi glemte hva. Jesus var lite opptatt av romerne når han tok «tempen» på den åndelig utviklingen blant Guds folk. Likevel er det en norsk tenkning at Arbeiderpartiet avkristnet Norge. Det er en behagelig fortelling fordi kristne og kirken dermed slipper unna.

Her har boken «Den himmelske mann», en av de mest kjente bøkene om forfølgelse av kristne i moderne tid, satt varige spor. Den omhandler den kinesiske kirkelederen broder Yun fantastiske og grusomme liv.

Han hadde alle grunner til å tale imot, sverte og forbanne det despotiske kommunistiske parti. Men nei:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Helbredelsens hodepine

«Vi ber aldri mot vår regjering eller forbanner dem. I stedet har vi lært at Gud har kontroll både over våre liv og regjeringen vi lever under. Gud har brukt Kinas styresmakter til sine egne formål – til å forme sine barn slik han finner det passende. I stedet for å fokusere våre bønner mot et hvert politisk system, ber vi om at uansett hva som skjer med oss så vil vi glede Gud.»

Jeg sier ikke at man ikke skal stå opp for urettferdighet eller si ifra. Men om vi skal tro broder Yun må det aldri gå på bekostning av eget hjerte. Det holder han mykt, koste hva det koste vil.