Frykten for de fremmede

Det er en fallitterklæring hvis kristne nærer grumsete holdninger til mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge.

Som norske og europeiske borgere balanserer vi på en knivsegg når innvandring og integrering er tema. På den ene siden ser vi stadig tendenser i europeiske land til å glatte over hvilke utfordringer en uoversiktlig masseinnvandring har skapt og kan skape i fremtiden. På den andre siden må vi for all del ikke nære fordommer og forakt overfor menneskene som er kommet og kommer hit.

Frykt er den naturligste av alle reaksjoner når vi nok en gang blir vitne til terror utført i islamsk navn på europeisk jord. At angrepene i Paris også var rettet mot jødiske interesser, gir dem en ekstra skremmende dimensjon.

Spørsmålet om hva som skal være fundamentet for samfunnet, blir påtrengende. Da er det vel og bra å løfte fram frihet, likhet og brorskap. Men vi mener det er utilstrekkelig. Europas kristne arv er undervurdert som forutsetning for mange av godene vi regner som selvsagte i vår verdensdel. Forståelsen av menneskets frihet og ansvar, verdien av arbeid og synet for å dele med hverandre er noen av verdiene som har forankring i vår kristne tradisjon.

Flere grunnverdier er nå truet fra forskjellige kanter. Den moderne sekularismen har satt menneskeverdet under press fra begge livets ender. Økt utbredelse av abort og aktiv dødshjelp er et alvorlig usunnhetstegn. Kombinert med oppløsning av ekteskapet og lave fødselstall, vitner det om en kultur som har mistet mye av sin vitalitet.

Europas lave fødselstall har man søkt å kompensere ved en innvandringspolitikk som har endret kontinentets befolkningssammensetning på en dramatisk måte i løpet av få tiår. Når det viser seg at vi samtidig har importert kulturtrekk som strider med nedarvede europeiske idealer, forsterker det noen av Europas problemer. Det ingen løsning å skyve problemene under teppet. Men det er heller ikke noe godt alternativ å skape en «oss og dem»–mentalitet. Det gjør at fremmede med god grunn kan føle seg utstøtt og isolert. Da er vi kommet inn i en ond spiral.

For kristne som er urolige for vår kulturs utvikling, er det særlig viktig å også vektlegge menneskers likeverd og Guds kjærlighet til alle. Ukjente bør møtes med vennlighet, nysgjerrighet og respekt. Det er en fallitterklæring hvis kristne nærer grumsete holdninger til mennesker fra andre kulturer og med annen hudfarge. Bibelen ber oss tydelig ta vel imot innflytterne. Vi må ikke minst huske at Jesus selv var flyktning i Egypt.

De som kommer til oss, er ikke én ensartet gruppe. De kommer fra vidt forskjellige land og har også forskjellig religion. Mange av dem er kristne og trenger et fellesskap av troende. De som er muslimer, kan være uenige om mangt og mye. Mange av dem frykter militant islamisme fordi de på nært hold har sett hva den kan utrette.

Uansett bakgrunn burde innvandrere og flyktninger kunne oppleve at norske enkeltkristne og forsamlinger er interessert i deres ve og vel. Kristne har også verdens viktigste og beste budskap å formidle. Vi slutter oss til avtroppende regionleder i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) i Bjørgvin, Tor Øyvind Sandaker, som i mandagsavisen oppfordret menigheter til å inkludere flyktninger og innvandrere i større grad enn de gjør nå.