Fornyet kall til misjon

Med 89 mot 23 stemmer gikk lørdagens landsmøte i Norges Samemisjon inn for å fortsette som egen organisasjon. Dermed ser forslaget om å slå organisasjonen sammen med Misjon Sarepta ut til å være parkert i overskuelig fremtid.

For organisasjonens del er det positivt at man har oppnådd såpass bred samling om en løsning, fremfor at man fikk et avstemningsresultat med knapt flertall. Nå gjelder det, som landsstyrets leder Jon Teigen sa lørdag, å brette opp ermene og begynne det videre arbeidet.

For det er ingen hemmelighet at de økonomiske og rekrutteringsmessige realitetene som bidro til at forslaget om sammenslåing overhodet kom på bordet, fortsatt er aktuelle. Imidlertid har det blitt lansert planer om å få driften av organisasjonen i økonomisk balanse i løpet av tre år, og det fortelles om fornyet glød og entusiasme rundt i landet.

Samemisjonen ble etablert for å forkynne evangeliet til den samiske urbefolkningen. Og det råder ingen uenighet om selve misjonskallet. Spørsmålet har snarere vært hvilke strukturer som kan legge best til rette for at dette kallet kan bli realisert.

Men det er ofte sånn at de hardeste debattene handler om ytre strukturer. Det har vi også sett i det politiske Norge, blant annet knyttet til kommune- og regionreformen. I det daglige tenker vi kanskje ikke så mye over hvor kommune- og fylkesrgrensene går. Men plutselig skjer det noe som gjør at dette får stor betydning.

Sånn har det også vært blant annet i Misjonssambandet og i NMS. Der gjennomførte man regionreformer allerede for over 10 år siden. I Indremisjonsforbundet er denne problemstillingen på bordet i forbindelse med den bredere strukturdebatten organisasjonen er midt i.

Og akkurat som det betyr noe hvor langt det er til nærmeste sykehus eller skole, betyr det også noe hvor langt det er til nærmeste forkynner, regionkontor - eller til hovedkontoret. Samtidig vet vi at virksomheter kan organiseres på ulike måter, ikke minst med tanke på de tekniske hjelpemidlene som vi har blitt godt vant med det siste halvannet året.

Den tydeligste motstanden mot å slå Samemisjonen sammen med Misjon Sarepta er begrunnet i strukturelle forskjeller. Det handler ikke første og fremst om geografiske strukturer, men om ledelse. Mens Samemisjonen er bygget opp som en tradisjonell organisasjon med regioner og lokale tillitsvalgte samt landsmøte med lokale delegater og demokratiske valg, har Sarepta et selvsupplerende styre.

Imidlertid har flere av de sentrale lederne i Sarepta selv bakgrunn i lutherske organisasjoner med strukturer som tilsvarer dem vi finner i Samemisjonen, så det er ikke utenkelig at Sarepta over tid vil ønske å etablere mer tradisjonelle strukturer. Det gjenstår å se.

I prinsippet kan nok de fleste være enige om at verken kommunegrenser eller grenser for regioner i misjonsorganisasjoner er gitt en gang for alle. Men veien fra denne prinsipielle erkjennelsen til enighet om konkrete alternativer kan likevel være lang.

Tilsvarende må man også våge å snakke åpent om hvordan de aktuelle organisasjonene best kan bidra til at det opprinnelige formålet blir gjennomført på best mulig måte.

Man må våge å snakke åpent om hvordan det opprinnelige formålet blir gjennomført på best mulig måte.

Det kan være mye identitet knyttet til bestemte lokaliteter, det være seg forsamlingslokaler, leirsteder eller andre bygninger og eiendommer. Viktigere enn å ta vare på dette må det likevel være å disponere de tilgjengelige ressursene slik at flest mulig får høre evangeliet om Jesus Kristus. I den samtalen trengs det både ydmyket og frimodighet på kallets vegne.