SANNHETENS ORD: Målet med å publisere artiklene er ikke å bidra til verken sverting, svartmaling eller spekulasjoner, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi lokalene til Sannhetens Ord Bibelsenter. Foto: Gerd Vårin Emmerhoff

For at sår kan bli leget

De siste dagene har vi her i avisen kunnet lese sterke historier om tidligere medlemmer i menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter som holder til i Asker kommune.

Det er smertefullt å lese om hvordan mennesker gjennom mange år av sitt liv opplever å ha vært del av et system, eller hatt familiemedlemmer i dette systemet, som de beskriver som skadelig.

Les også
Snakker ut om lukket menighet

Det ligger et uvanlig omfattende arbeid bak disse artiklene, og journalist Birgit Opheim har arbeidet med stoffet som en del av masterutdanningen ved Senter for undersøkende journalistikk, Universitetet i Bergen.

Forhåpentligvis kan prosessene menigheten nå er i, bidra til at sannheten får komme frem og at sår blir leget. Men disse historiene er relevante også for mennesker som ellers ikke har noe forhold til denne konkrete menigheten.

Målet med å publisere artiklene er ikke å bidra til verken sverting, svartmaling eller spekulasjoner. Men det er et mål å løfte menneskers erfaringer frem i lyset, slik at flere kan få hjelp og urett kan hindres.

I en av artiklene påpeker psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad at det første møtet med en lukket menighet kan være svært positivt. Den erkjennelsen er viktig på flere måter.

Begrepet sekt er sterkt negativt ladd i dagligtalen. Derfor bør vi bruke det med varsomhet. Den kristne kirke begynte som en jødisk sekt. Man kan si at Martin Luther til å begynne med var en slags sektleder. Man kan si at Hans Nielsen Hauge var det, og man kan trekke linjer inn i vår egen tid.

Les også
Ville ikke bekjenne negative tanker - brøt med Sannhetens Ord

Det viktigste spørsmålet er ikke hvilke merkelapper vi bruker, men hva som kjennetegner menigheter og miljøer rundt oss.

Hvis vi ser eller kjenner sammenhenger hvor de typiske trekkene for et lukket eller usunt miljø er fremtredende, bør det naturlige være å undersøke saken nærmere og vurdere hva vi bør foreta oss.

Om en faktisk vil følge Jesus er det et dårlig alternativ å ikke foreta seg noe med den begrunnelsen at en menighet eller et miljø kaller seg kristent.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Trangen til å heve seg over andre er nesten like gammel som mennesket selv. Idet noen trekker sekt-kortet, kan man kjenne seg ganske maktesløs.

Men det er ikke sånn at mennesker som leder slike miljøer er onde. Her kommer det kristne menneskesynet oss til hjelp. For hver og en av oss bærer med seg potensial til både gode og onde handlinger. Gitt de gale omstendighetene kan vi være troende til litt av hvert.

Derfor er det ikke sant at de kristenlederne vi liker aldri fortjener kritikk, like lite som det er sant at de kristenlederne vi ikke liker bare fortjener kritikk.

Tilsvarende er det ingen grunn til å benekte at den omsorgen mennesker har møtt også i miljøer vi ellers vil betrakte som usunne, kan ha hatt stor positiv betydning i sårbare livsfaser.

Det kan godt tenkes at slike miljøer kan gjøre en beundringsverdig samfunnsinnsats som står seg også etter at ulike slags avsløringer har stilt fellesskapet i et nytt og mindre fordelaktig lys.

Les også
Lengter etter kontakt med sønnene

Men når vi hører historier om mennesker som opplever urett, må det være et ansvar i det minste å undersøke, og i neste omgang å stå opp mot uretten. Det kan skje på mange slags måter, og det kan ta lang tid.

Men det må aldri bli slik at vi slår oss til ro med urett, for eksempel fordi det angivelig skjer med gode hensikter. Når vi hører historier som dem vi har kunnet lese om denne uken, er det et dårlig alternativ å forholde seg uberørt.

Men skal pressen, og ikke minst den kristne pressen, skrive om dette? Er det ikke bedre at prosessene får gå sin gang i fortrolighet?

Hvis vi som journalister går inn i ulike slags konflikter med sikte på å skulle løse problemene, har vi som regel urealistiske ambisjoner på egne vegne.

Virkeligheten er i de fleste tilfeller mer sammensatt enn vi forstår, og mer sammensatt enn vi makter å presentere i form av korte avisartikler. I tillegg finnes det ofte faktorer som vi av ulike grunner ikke kan skrive om.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men vi har et søkelys som kan være til hjelp. Ikke så sjelden er det et slikt søkelys utenfra som må til for å få røsket opp i etablerte strukturer eller relasjoner. For så lenge de får eksistere i fred, kan de vare lenge. Idet det blir stilt spørsmål ved dem, kan det hende de rakner.

Da kan det at de vanskelige spørsmålene blir stilt ha avgjørende betydning for at mennesker kommer seg ut av undertrykkelse og overgrep.

Jeg har selv opplevd menighetssplittelse, og hvordan presseomtale kan ha bidratt til at noen fronter ble steilere. Men jeg mener det var riktig å skrive likevel.

Som journalister må vi gjøre presseetiske vurderinger. Sitter vi på opplysninger som er tilstrekkelig verifisert og som anses å ha allmenn interesse? Har vi tatt nødvendige aktsomhetshensyn?

Les også
Reiste uten å ta farvel

Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, bør vi som regel publisere - uten å ta taktiske hensyn.

Hvis ledelsen i en menighet ber oss vente til ting har roet seg, hvordan kan vi da vite at vi ved å imøtekomme dette ønsket ikke blir del av et maktspill, og i verste fall bidrar til at urett får fortsette?

Hvordan kan vi da vite at vi ikke bidrar til å beskytte ledere mot fortjent kritikk?

Men det er ingen grunn til å late som om dette er enkelt. Hva er rykter, hva er vikarierende motiver, hva er private forhold som offentligheten ikke har forutsetninger for å sette seg inn i?

Her påhviler det oss i pressen et stort ansvar for å gjøre tilstrekkelig grundige faglige vurderinger slik at vi ikke blir gisler for bestemte interesser uten å være klar over det.

Det er ingen grunn til å stille seg i fariseerens sted og se ned på andre mennesker.

Skadevirkningene ved offentlig oppmerksomhet kan også være store. Det er blant annet derfor vi har diplomati. Noen samtaler kan bare finne sted i det stille.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men samtidig som diplomater vil insistere på forsiktighet, vil journalister insistere på åpenhet. Og begge parter trenger hverandre.

Det er grunn til å håpe at sår som har blitt skapt, kan bli leget. Det er grunn til håpe at urett kan bli gjort opp.

Det er ingen grunn til å stille seg i fariseerens sted og se ned på andre mennesker. Men det er grunn til å håpe at det å søke sannheten kan bidra til at mennesker blir satt fri.