Er MF i strid med seg selv?

Kan en ateist være lærer ved MF? Så langt jeg kan se gir professorene Vidar L. Haanes og Jan-Olav Henriksen noe ulike svar på det spørsmålet.

Jeg har i mange år vært opptatt av den teologiske utviklingen ved Menighetsfakultet (MF).

Etter min mening er det hevet over enhver tvil at fakultetet liberaliseres.

Mange har forsøkt å gjøre denne teologiske debatten til et spørsmål om forskningsfrihet. Det gjør det naturlig å spørre:

Kan en lærer ved MF kan mene hva som helst – så lenge vedkommende hevder å ha faglig begrunnelse for sine synspunkter?

Jeg mener spørsmålet er interessant. Det berører dessuten personalpolitiske og arbeidsrettslige spørsmål. La meg derfor presisere at min innfallsvinkel er prinsipiell. Jeg vil ikke mene noe om hvordan en institusjon praktisk bør håndtere at en lærer kommer i strid med institusjonens verdigrunnlag.

Rektor Vidar L. Haanes ved MF har de siste månedene snakket mye om viktigheten av fri forskning. Men det er ikke alltid lett å forstå konsekvensene av det han sier.

I Dagen 10/9 hevder han at « MF har forskningsfrihet og vil kunne drøfte på faglig grunnlag ulike teologiske spørsmål uten å leve under frykten for represalier».

Samtidig hevder han at enhver ny lærer må skrive under på at vedkommende er « forpliktet på MFs grunnregler og den læremessige lojalitet som følger av dette».

Jeg har noe vanskelig for å se at disse to påstandene fra Haanes lar seg forene. Enten kan en forsker mene hva som helst uten å frykte «represalier» (i hvert fall så lenge argumentasjonen fremstår som faglig). Eller så har MF et læregrunnlag som en forsker må være lojal mot og ikke uttale seg i strid med.

I siste nummer av Luthersk Kirketidende (nr. 16) går forskningsdekan og professor Jan-Olav Henriksen kraftig ut mot alle forsøk på å begrense forskningsfriheten.

Artikkelen «Forskningsfrihet – sett fra forskerens side» har en klar front mot andre teologiske institusjoner. NLA og Fjellhaug neves konkret. Gjentatte ganger hevder Henriksen at man kan «med en viss rett spørre om den forskning som eventuelt foregår der, kan kalles vitenskapelig».

Så langt jeg kan se, hevder Henriksen at en forsker må stå fullstendig fritt. Det skyldes at vi visstnok «lever under helt andre vitenskapsteoretiske paradigmer» enn tidligere. Disse nye paradigmene fremstår som hellige.

Henriksen hevder eksplisitt at ingen institusjon kan «unndra noe – ei heller institusjonens «grunnlag» fra kritisk prøving». Men ingenting av det han skriver tilsier at disse nye og vitenskapelige paradigmene skal utsettes for prøving eller kritikk.

Et eneste sted i sin lange artikkel om forskningsfrihet skriver Henriksen at en forsker har «forpliktelser og lojalitet i forhold til institusjonen hun er ansatt ved». Men allerede i neste setning skriver han:

«Men lojalitet kan ikke stilles opp mot forskningsfrihet og rett til kritikk, eller brukes til å begrense dette».

Han hevder også at det er forskeren, ikke institusjonen, som må avgjøre om «det hun fremmer av synspunkter hører hjemme innenfor, og fremdeles bidrar til å fremme, institusjonens målsetning».

Hva betyr Henriksens ståsted hvis en lærer ved MF slo fast at Jesus neppe har eksistert eller presenterte seg som agnostiker?

Tenker du at dette er urealistisk, vil jeg protestere.

Den kjente amerikanske bibelforskeren Bart Ehrman har en konservativ kristen bakgrunn, men er i dag agnostiker. At han er faglig kvalifisert for ansettelse ved MF er det ingen tvil om.

Og for omtrent et år siden stilte en stipendiat ved MF spørsmål ved om Jesus virkelig hadde levd. Senere beklaget hun riktignok utspillet sitt og rektor Haanes hevdet i den forbindelse at alle ansatte må stå «inne for MFs profil» (Dagen 10/8 2013).

Dermed er vi tilbake til spørsmålet:

Mener MF virkelig at alle ansatte må stå inne for MFs profil? Eller gjelder den såkalte forskningsfriheten uten noen begrensning?

Selv synes jeg fortsatt at det er meningsfylt – til tross for Henriksens henvisning til nye vitenskapsteoretiske paradigmer – å hevde at all forskning bygger på ulike forutsetninger. Derfor bør en institusjon kunne ha som utgangspunkt at Gud eksisterer og at Bibelen er Guds ord.

Jeg finner det også urimelig å se på teologi som ethvert annet akademisk fag. For teologistudenter skal ikke primært bli gode akademikere. Derimot skal disse blant annet utrustes til å bli prester, kateketer, misjonærer eller kristendomslærere. Jeg mener institusjonens formål bør få noen konsekvenser for hva ansattes forskning.

Henriksen og Haanes vil kanskje mene at et slikt synspunkt må innebære sensur. Jeg tror ikke det.

Lite tyder på at forskere ved Norsk senter for menneskerettigheter (knyttet til Universitetet i Oslo) kan velge hvilket som helst utgangspunkt eller forske på nøyaktig hva de vil. Tvert i mot er instituttets formål «å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene».

Men jeg kan ikke se at noen har hevdet at instituttet ikke bedriver reell forskning eller avviser forskningsfriheten.