Er det viktig å hetse muslimer?

Det er mye kristne mener det er galt å si som det likevel bør være lovlig å si.

Det dødelige angrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo var avskyelig, og mange har de siste ukene snakket om viktigheten av å stå opp for ytringsfriheten. Det er bra. Men hva betyr det i praksis? Mitt svar er at jeg vil kjempe imot at ytringsfriheten undergraves av trusler, terror og ekstremisme. Men jeg vil ikke kjempe for blasfemi, hets og latterliggjøring. Jeg mener forskjellen er viktig.

Charlie Hebdo er et svært omdiskutert magasin. Provokasjonene har vært mange. Selv leser jeg ikke fransk og har ikke forutsetninger for å fastslå om magasinet stort sett leverer intelligent satire eller om vi ofte står overfor ufin harselering. For å ta avstand fra terroren som rammet magasinets redaktører, tegnere og journalister er dette faktisk uviktig. Ingenting kan forsvare angrep på redaktører, journalister og tegnere, heller ikke svært provoserende satire.

Noen mener at grov blasfemi bør være forbudt. Jeg synes det er helt greit at temaet debatteres. Men en slik diskusjon handler om noe helt annet enn om hvordan vi forholder oss til terroren mot Charlie Hebdo. Uansett hva vi måtte mene om krenkende karikaturtegninger: Det er aldri akseptabelt at noen tar loven i egne hender. Også den som mener magasinet ofte tråkket over streken bør sterkt, helst like sterkt som alle andre, forkaste terroren i Paris.

«La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver», skriver Paulus (Kol 4,6). Mange oppfordringer i Bibelen handler om hvordan vi skal bruke ord. «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke!» står det i Rom 12,14. «Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner», sier Peter (1 Pet 3,8-9).

Ut i fra slike tekster er det vanskelig å komme forbi at det å bevisst såre eller provosere andre mennesker er galt. Kristne er kalt til å vise kjærlighet og vennlighet mot alle. Det gjelder også de vi er svært uenige med. Å latterliggjøre menneskers tro, å hetse noen for deres overbevisninger, er rett og slett galt. Dessverre blir mange utsatt for alt annet enn saklig kritikk i dagens offentlighet. Det vet ikke minst konservative kristne mye om.

Dermed er det ikke sagt at enhver religiøs karikatur er forkastelig. Noen ganger kan viktige ting sies ved hjelp av ironi eller satire. Vi har flere hensyn å ta enn å la være å provosere. Det er også viktig å tale sant. Det som er kritikkverdig, fortjener kritikk. Paulus ber oss tross alt om å tale «vennlig, men krydret med salt».

Mennesker reagerer ulikt på sterk kritikk. Noen går raskere i forsvar enn andre. Det en person vil kalle saklig kritikk, stempler en annen som usaklig hets. Derfor bør ytringsfriheten være svært omfattende. Vi kan ikke la mennesker, politiske institusjoner eller religiøse organisasjoner slippe unna kraftige fordømmelser bare fordi de hevder å bli såret. Men vi skal heller ikke ta lett på tilbakemeldinger fra mennesker som mener at de henges ut. Å gi kritikk er stort sett enklere og mer behagelig enn å motta kritikk.

Jeg tviler på at samfunnet vårt trenger mer satire, mer hets og mer harselas. Tvert imot kan det være svært krevende å fremme upopulære synspunkter. Personangrepene er ofte mange og sterke. Det gjelder særlig for de som befinner seg i mindretall. Dermed blir ikke konklusjonen at en minoritet aldri skal kritiseres. For eksempel virker det i blant som om muslimer blir mildere behandlet i norsk offentlighet enn (konservative) kristne fordi de faller innunder kategorien minoritet.

Jeg er blant dem som mener at mye islamkritikk mangler nyanser og til tider er usaklig og hetsende. Heldigvis er det bare liten minoritet av norske muslimer som er i nærheten av å si ja til terror mot tegnere som harselerer med deres tro. Dette bør understrekes når angrepet mot Charlie Hebdo diskuteres. På den annen side er det altfor mange muslimer som støtter antidemokratiske idealer. Særlig problematisk er det at mange har forståelse for og endog støtter at frafalne blir forfulgt. Av den grunn finnes det mange norske kristne, med muslimsk bakgrunn, som med rette frykter for liv og helse.

Å forkaste alle angrep på de som bruker ytringsfriheten sin på en provoserende måte er ikke det samme som å mene at alle uttalelser, alle tegninger og alle avisartikler er verdifulle. En kristen vil ikke hylle enhver som bruker ytringsfriheten sin til å hetse, provosere eller latterliggjøre andre mennesker og deres tro. Men å kritisere noen for det de sier er noe helt annet enn å rope på forbud mot ytringer vi ikke liker. Også den som spyr ut hets og latterliggjøring skal ha rikelig med ytringsfrihet. Det er mye kristne mener det er galt å si som det likevel bør være lovlig å si.