En salme for 1. mai

Helt siden jeg hørte sangen «Do you hear the people sing?»

 fra «Les Misérables» første gang, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai.

I år er det 40 år siden den franske komponisten Claude-Michel Schönberg og lyrikeren Alain Boublil skrev musikalen «Les Misérables». Den hadde premiere i Paris året etter og ble vurdert som nokså mislykket, men da den ble satt opp i London i 1982, ble den en suksess. Senere har den gått sin seiersgang på scener over hele verden, og blir stadig gjenstand for nye framføringer.

«Les Misérables» er basert på Victor Hugos roman fra 1862 om den såkalte «juli-revolusjonen». Dette var en oppstand i Paris i 1832 som førte til at kong Charles X abdiserte. Boka kom på norsk i 1899 med tittelen «Samfundets Forskudte».

Først i 1930 kom en norsk utgave med den tittelen vi kjenner i dag: «De elendige». Blant alle de flotte sangene man hører i denne forestillingen, er det særlig én som står seg. Det er kanskje den korteste av alle sangene, framføringen av den tar litt mindre enn to minutter.

Sangen heter «Do you hear the people sing?»Do you hear the people sing? ­Singing the song of angry men? It is the music of a people who will not be slaves again. When the beating of your heart echoes the beating of the drums, there is a life about to start when tomorrow comes.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:

Kan du høre folkets sang? Det er en sang fra sinte menn. Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen. Banker hjertet ditt i dag helt nå i takt med trommens slag, da lyder sangen om en bedre morgendag.

Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai. Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir en destruktiv kraft, men en konstruktiv ressurs.

Om arbeiderbevegelsens pionerer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden. Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om.

Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden. Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley, metodismens grunnleggere, som til Karl Marx.

Banker hjertet ditt i dag helt nå i takt med trommens slag.

Jeg har spilt tromme i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget. William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer. Han svarte at der kirkeklokken sier «kom, kom», sier tromma: «Hent dem! Hent dem!»

Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.

Det handler om å bringe himmelen ned til jorden. Det handler om å la himmelen fortrenge helvete og la den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult. «Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.»

William Booth sa det slik: «Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!» Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: «Dere skal gi dem mat!»

To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort. Og han brukte disiplene som sine redskaper. De fikk dele det ut. Ressursene var der. De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft. Da strakk de til.

Det er en gammel tjeneste i kirken, dette. Allerede i apostelkirkens dager ble det organisert en slik tjeneste i regi av menigheten. «Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød.»

Den franske dronningen Maria Antoinette, som ble halshugget under den franske revolusjon, huskes, noe urettferdig, for en kommentar hun skal ha kommet med: «Har ikke folket brød? Da får de spise kaker.» Kanskje prøvde hun å være vittig; kanskje er det en kommentar en ondsinnet ettertid har lagt henne i munnen.

«Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.» Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.

Det å vise omsorg, det å gjøre kjærlighetsgjerninger, sier mer om Gud enn tegn og under. Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen. Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet.

De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra. Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Jeg tror på evangeliet om brødet fra himmelen. Jeg tror på evangeliet om et rettferdig samfunn. Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre. Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.

Banker hjertet ditt i dag helt nå i takt med trommens slag, da lyder sangen om en bedre ­morgendag.

Det er salmen for 1. mai.