Ekteskapet som ikke finnes

Johannes Kleppa har i Dagen (11/12) klargjort at å overlate all ekteskapsinngåelse til staten ikke løser det egentlige problemet med den nye «ekteskapsloven». Problemet er at ekteskapet som institusjon er gjort kjønnsnøytralt. Lovens ekteskapsforståelse er ikke bare i strid med lange, tverrkulturelle tradisjoner. Den er uten hjemmel i menneskerettighetene. Og i grunnleggende konflikt med kristen tro. Det er tragisk at liberale krefter i Den norske kirke nå ønsker å innføre vigsel/velsignelse av to av samme kjønn også i kirken. Et seksuelt samliv mellom to av samme kjønn er ifølge Bibelen i strid med Guds vilje.

Ekteskapet er en offentlig institusjon, ingen privatsak. Til ekteskapet er knyttet tradisjoner, verdier og forventninger om hvordan ektefellene skal og bør leve i forhold til hverandre. Ekteskapet fantes lenge før staten. Slik var det også i Norge. I vikingtiden var det to slekter som stadfestet at mann og kvinne skulle inngå ekteskap. Da landet ble kristnet, fikk kirken en vigselsfunksjon. Ordningen med borgerlig vielse er ikke så gammel. Men hele tiden var det en selvfølge at de to som ble viet i ekteskap, var mann og kvinne.

Fikk de barn sammen, var det de biologiske foreldrenes ansvar å gi barna gode oppvekstvilkår. Var de biologiske foreldrene ute av stand til å ta seg av barna, fantes ordninger for adopsjon og fosterhjem. Men dette var unntaksordninger. Begrepet ekteskap har historisk, biologisk, sosiologisk og teologisk vært knyttet til én mann og én kvinne. Ulike kulturer har ønsket trygge rammer om slektens videreføring og barns oppvekstmiljø. All seriøs forskning underbygger at det er best for barna å vokse opp sammen med sin biologiske mor og far som lever i et forpliktende ekteskap.