Ekteskap og likekjønnet samliv
I flertallets uttalelse overbevises jeg ikke av deres behandling av det bibelske materiale, skriver Ole Christian M. Kvarme.
Vårens kirkemøte skal drøfte vår kirkes ekteskapsforståelse og ta stilling til om det skal innføres kirkelig vielse for likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngåtte likekjønnede ekteskap. Det vil bli krevende forhandlinger og utfordre enheten i vår kirke.
Det er sagt at genuin dialog er først å lytte med hjerte og tanke uten å fokusere på egne motargumenter. Deretter skal en selv tale med både hjerte og tanke. Siden jeg selv tilhører mindretallet i Bispemøtet, har jeg i ettertid igjen forsøkt å finlese flertallets uttalelse og lytte meg inn til kjernen i deres argumentasjon og engasjement.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Flertallets uttalelse
Det er menneskers liv dette spørsmålet handler om, og kirken har mye å svare for i sitt forhold til homofile. Samtidig leser flertallet Bibelens tekster på nytt. Flertallet skriver at hensynet til det grunnleggende behov for samliv og til at kjærligheten mellom mennesker må få rom, også gir bibelsk grunnlag for å tale om ekteskap for likekjønnede par.
I forlengelsen av dette bringes hensynet til likestilling inn, og det faktum at vi nå har en ekteskapslov som inkluderer likekjønnede par i definisjonen av hva et ekteskap er. Flertallet er også opptatt av barna og at homofile har vist seg som gode omsorgspersoner. Ekteskap mellom likekjønnede vil ikke svekke ekteskapet mellom mann og kvinne, men tvert imot styrke det forpliktende samliv i ekteskapet som institusjon, skriver flertallet.
En ordning i kirkens liv
Med dette forsøk på å lytte - om gjengivelsen her er alt for kortfattet - hva har så jeg på hjertet og i tanke når disse forhold skal drøftes under vårens Kirkemøte? Flertallets engasjement for de homofile gjør inntrykk. Men også mindretallet erkjenner kirkens feiltrinn i forhold til homofile og aksepterer at samfunnet gjennom lovgiving gir vern om likekjønnede pars samliv. Det Kirkemøtet skal ta stilling til er imidlertid ikke bare enkeltmenneskers liv, eller to og to, men en ordning som står sentralt i kirkens liv, og som berører langt flere.
Hensynet til homofile må også nyanseres. Av erfaring vet vi at det var mange homofile som ikke ønsket en ny ekteskapslov fordi de ikke anså likekjønnet samliv som identisk med ekteskap. Det er også mange homofile i våre menigheter som har valgt å leve i tråd med den tradisjonelle kristne forståelse, at seksuelt samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne.
Nå kan det godt hende at de får rett som sier at den nye ekteskapsloven og ekteskapsforståelsen ikke vil svekke ekteskapet mellom mann og kvinne. Om en slik svekkelse ikke skjer, vil imidlertid min påstand være at det ikke skjer på grunn av den nye loven, men heller på tross av den. Forholdet mellom mann og kvinne er på grunnleggende vis knyttet til menneskets livskår og slektens videreføring. Både den nye loven og påfølgende lovgiving innen andre relaterte områder representerer sosiale konstruksjoner som ingen av oss i dag kjenner rekkevidden av.
Omsorgspersoner
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De fleste barn vokser i dag opp med en mor og en far som gifte foreldre. Men samboerskap er utbredt, antallet ene-forsørgere har vokst, foreldre skilles og giftes igjen, og noen vokser opp i hjem med likekjønnede foresatte. Jeg er heller ikke i tvil om at homofile er og kan være gode omsorgspersoner. I alle relasjoner er omsorg og trygghet for barna avgjørende, og alle som har ansvar for barn trenger vår og samfunnets støtte.
I dette mangfold utgjør imidlertid ekteskapet mellom mann og kvinne en kjøl som gir retning og innhold til alt samliv. Det er ikke en idyllisering av kjernefamilien, men handler om grunnleggende relasjoner. Det er heller ikke en idyllisering av storfamilie og slektsforhold, i erkjennelse av det konfliktstoff som kan prege disse forhold. Men ekteskapet mellom mann og kvinne og barns relasjon til sine biologiske foreldre har vært og er grunnleggende både i kirke og samfunn.
Bibelsk begrunnelse
I flertallets uttalelse overbevises jeg ikke av deres behandling av det bibelske materiale. Ingen av oss bestrider at det er et mangfold av ekteskapsformer i Det gamle testamente. Mange tekster og fortellinger i begge testamenter hører hjemme i en patriarkalsk tid. Det forhindrer ikke at den røde tråd som går gjennom Bibelen på dette punkt, handler om ekteskapet mellom mann og kvinne. Den er der i Bibelens skapelsesberetninger, i fortellingene om hvordan Gud skaper mann og kvinne, og den er der i Jesu undervisning. Når flertallet fjerner kjønnsdifferensieringen som grunnleggende kriterium, beveger de seg bort fra en bibelsk forståelse av ekteskapet som institusjon i kirke og samfunn.
Dermed er jeg fremme ved det besnærende argument om likestilling og at likekjønnede par ikke må diskrimineres. Flertallet påpeker at de grunnleggende verdier som skal prege ekteskapet mellom mann og kvinne - kjærlighet og tillit, likeverd og troskap - er de samme verdier som ligger til grunn for likekjønnede pars samliv. Men det er problematisk når de på dette grunnlag sidestiller heterofilt og likekjønnet samliv og lar ekteskapsforståelsen omfatte begge.
To grunnleggende kriterier
Verdiene - kjærlighet og tillit, likeverd og troskap - er allmenne verdier som skal prege og bære alt samliv. Ja, de er kjerneverdier for ekteskapelig samliv, men er ikke forbeholdt ekteskapet. Inngåelsen av ekteskap i bibelsk forstand og i kristen tradisjon baserer seg på to ytre kriterier: det er et forhold mellom én mann og én kvinne, og deres offentlige løfteavleggelse og forpliktelse overfor hverandre og omgivelsene. I disse to grunnleggende kriteriene ligger også det innebygde perspektivet til barn og relasjonen til slekt og familie. Det er et perspektiv på ekteskapet som ligger der også om det gifte ektepar forblir barnløst.
Når flertallet legger vekt på likestilling, overrasker det når de likevel uttrykker aksept for at det er forskjell på heterofile og homofile par, «på heterofil og homofil seksualitet». Jeg overraskes ikke over innholdet i utsagnet, men over flertallets argumentasjon. De understreker at «det er mulig å være tilhenger av likestilling av heterofile og homofile når det gjelder adgang til å inngå ekteskap, og samtidig å være imot den tilsvarende likestilling når det gjelder adgang til adopsjon og assistert befruktning».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det som her er vanskelig å forstå, er hvorfor den likestilling som de argumenterer for, likevel må begrenses. Og jeg må spørre hvor lenge flertallet vil holde på denne begrensning? Når hensynet til likestilling driver argumentasjonen og presses ned på forhold som i utgangspunktet er forskjellig, blir også konklusjonen forfeilet. Å behandle forskjellig noe som i utgangspunktet er forskjellig, er ikke diskriminering.
Kirken må ikke følge samfunnet
Nå lever vi som samfunn med den nye ekteskapsloven. Den preger også den allmenne språkbruk. Det betyr ikke at vi som kirke må akseptere denne lov og denne språkbruk som eneste mulige rettesnor. Dagens lovtekst gir oss også som kirkesamfunn rett til å holde fast på vår tradisjonelle ekteskapsforståelse i forbindelse med vigselsretten og vår kirkes liturgier.
I 2008 åpnet imidlertid et enstemmig Bispemøte for at det kan bes for likekjønnede par som ønsker forbønn. Men bønnens rom er større enn det som er formulert lære, liturgi og bekjennelse.
Forutsetningen var at en slik forbønn ikke får ekteskapsinngående karakter, og at den ikke pålegges prestene, men skjer ut fra den enkelte prests pastorale skjønn.
Bakgrunnen for denne åpning var erkjennelsen av at det er to syn i kirken på homofilt samliv, og at vi må leve sammen med disse to syn. Denne åpning var samtidig forankret i den grunnleggende forståelsen av ekteskapet som en institusjon mellom mann og kvinne, og at likekjønnet samliv ikke er identisk med ekteskap.
Veien videre - kirkens enhet?
Mangfoldet i dagens samlivsformer og debatten i kirke og offentlighet har ført til en etterlysning av at kirken klargjør sin ekteskapsforståelse. Det er også utfordringen til vårens Kirkemøte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En fornyet lesning av uttalelsen fra Bispemøtets flertall har ikke overbevist meg om at det er grunnlag for å endre kirkens ekteskapsforståelse.
Den har tvert imot vist at det er gode grunner til å fastholde og tydeliggjøre ekteskapet som et forpliktende og livsvarig forhold mellom mann og kvinne, og likeså hensynet til barna og til familien som grunnleggende institusjon i kirke og samfunn.
En slik tydeliggjøring vil også kunne skje ved at en viderefører den linje som Bispemøtet la opp til med sin uttalelse fra 2008. Det vil samtidig være et bidrag til å ivareta både kirkens enhet og dem som ønsker forbønn for sine liv.
Artikkelen ble opprinnelig trykt i Luthersk Kirketidende 4/2014.
Ole Christian M. Kvarme
biskop i Oslo
