«Du er oss så mild og blid i Jesus Kristus! Amen»

Jeg er glad for to ting i Jens Thoresens kritikk av min artikkel «Om å lese guds ord som det står» i Dagen 15.7, og det er 1) at han er tydelig på livets to utganger, og 2) hans uttrykk «ingen ytterlegare dom blir felt før dette evangeliet om riket er forkynt som eit vitnemål for alle folkeslag», som jeg tolker som troen på én dom, underforstått at det ikke vil komme en skjult bortrykkelse, med en ditto separat dom for kristne for Kristi domstol 1007 år før dommens dag (dommen for den store hvite trone, Åp 20,11), og at Jesus ikke kommer lenge før enden (som mange, bl.a. Johnn Hardang, mener han gjør).

Instruktiv er også «I GT var Israel Guds domsreiskap på jorda overfor dei folka som stod Gud og hans planar i mot. Den funksjonen har ikkje lenger Israel, ei heller kyrkjelyden». Saken er vel mer nyansert, siden Gud til stadighet ikke bare dømmer de andre folkeslag, men sitt eget Israel for deres avgudsdyrkelse m.m.

Harmonien som Thoresen finner mellom GT og NT, er i beste fall unyansert, noe vi både ser av Bergprekenen, Jesus refs av tordensønnene for deres ønskereprise på Elias som først stanser ild å fare ned på tredje uskyldige femtimansførers bønn, og Hebreerbrevet 8,6-10 og 10,1.9ff.

Thoresen kaller det å sette «valdshandlingane i GT opp mot fredsbodskapen i NT … ein kunstig og oppkonstruert problemstilling. Den miskunnsame Gud openberrar seg gjennom heile GT. Og den vreide Gud openberrar seg gjennom heile NT.»

Jo, vi har fine eksempler på Guds miskunn enkelte steder i GT, som da David sparer Sauls liv to ganger, og Salme 103,8-10, og et rystende eksempel på Guds direktevrede i historien om Saffira og Ananias, men «gjennom heile GT / NT»?

Plassen tillater kun tre eksempler; Davids folketelling som Joab intuitivt skjønner var feil. Men han utfører kongens ordre. Gud refser David og han får tre valg, hvorav han velger å falle i Guds hånd med det resultat at pest bryter ut og 70.000 uskyldige menn dør (1 Krøn 21,14).

Da de på Guds vegne vrede fariseerne kommer slepende med kvinnen som var grepet i hor, møter hun miskunn i Jesus. Det samme gjør synderinnen i Simons hus.

Bernt Støylen fanget opp dette i salmen «Eg veit i himmerik ei borg, siste vers: «Me takkar deg til evig tid, Gud Fader, alle saman, for du er oss så mild og blid i Jesus Kristus! Amen».

Da jeg skrev Hvordan forstå Det Gamle Testamentet var det nettopp i undring over at så få kristne ser ut til å fatte hvor stort dette «mega nåde-hoppet» som Kristi komme representerer, er. Tenk bare på ikke herske, men tjene-prinsippet i Mark 10,42f.

Thoresen fremholder at det ikke fins spor av kritikk av Skriftene hos verken Paulus eller Jesus, og det er heller ikke mitt poeng at det skal være, for kritikk er negativt, men det er snakk om å forstå GT på bakgrunn av Den nye pakt.

Skrevet til rettledning, sier Paulus om GT. Thoresen henviser til det «Jesus seier i Joh. 5,39 der han poengterer at 1) Skriftene gjev liv, og 2) Skriftene vitnar om Han».

Det er ikke slik jeg leser/forstår Jesus i Joh 5,39-40: Dere gransker Skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem, nettopp de vitner om Meg. Men dere vil ikke komme til Meg så dere kan ha liv».

Han vil åpne deres øyne for: 1) de mente de hadde evig liv i Skriftene, men 2) Skriftene vitnet jo om ham (Joh 5,46; Luk 24,47.44), og bare ved å komme til Ham (ikke ved å lese i Skriftene, noe de daglig gjorde) kunne de få Liv av han som kaller seg selv Livet (Joh 14,6). De søkte ikke Ham i Skriften, men sin egen rettferdighet der.

Jesus var veldig bevisst på at det som skjedde med ham (ikke minst lidelseshistorien) skjedde for at Skriftene skulle bli oppfylt (Matt 26,31.54), men å henvise til Matt 5,18s «ikkje ein tøddel av det som står i lova skal forgå», for å bevise at alt i GT er gangbart i Den nye pakt, er en misforståelse.

Guds ord er Guds ord og Gud er Gud. Men Jesus – Gud Sønnen – hadde autoritet til å endre Skriftene.

Jeg lar Asschenfeldt-Hansen forklare det jødiske argusblikket på den minste tøddel, som Jesus her gjør seg til talsmann for:

Den minste bokstav på hebraisk er «j», (jota). I grunnteksten står det at «ikke et jota eller en liten hake av loven skal forgå».

Men mange av bokstavene på hebraisk er så like hverandre, at ofte bare en liten bøy eller strek skiller den ene fra den andre. I jødenes Shema 5 Mos 6, 4 står det: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»

«En» på hebraisk er «ekad» (אֶחָֽד). Men når den siste d-en, ד (hebraisk skrives fra høyre mot venstre), mister den vesle haken, den vesle bøyen oppover, ville det bli stående et ord som betyr «fremmed» eller «annet» som ville gi en gudsbespottende mening, som at Herren var en «annen», m.a.o. en avgud (fritt etter Gullgruva).

Så i grunnteksten skrives d-en i ekad, ד med fet skrift for å unngå misforståelse. Det er bakgrunnen for Jesu presisering ikke … en eneste tøddel. Tolkningen er at Guds ord ikke må fuskes eller slurves med.

For Guds ord er Guds ord og Gud er Gud. Men Jesus – Gud Sønnen – hadde autoritet til å endre Skriftene, avsette bud (ed, mat), innskjerpe (skilsmisse), og radikalisere ved å peke på innersiden/hjertet (hor) i sine: Dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere.

Utsagnet har altså ikke noe med å ta hele Bibelen slik den står skrevet å gjøre. For det er umulig. Bibelen må forstås, og man leser den best med Golgatabrillene på hele tiden.