HYLLET MANGFOLDET: I festtaler, slik som den berømte talen kongen holdt i 2017, blir mangfoldet hyllet som en ressurs og en berikelse. En slik omfavnelse av mangfoldet er ikke bare viktig med tanke på det store «vi» og nasjonalt samhold, men også en forutsetning for at mangfoldet skal være reelt, skriver innsenderen. Foto: Lise Åserud / NTB

Det krevende mangfoldet og konverteringsterapi

Jeg tenker regjeringen ikke burde laget en lov om konverteringsterapi, men når den nå kommer, tenker jeg de har landet klokt, fordi de juridisk veier opp mange viktige hensyn.

Vi har fått et stadig mer mangfoldig samfunn. I festtaler, slik som den berømte talen kongen holdt i 2017, blir mangfoldet hyllet som en ressurs og en berikelse.

En slik omfavnelse av mangfoldet er ikke bare viktig med tanke på det store «vi» og nasjonalt samhold, men også en forutsetning for at mangfoldet skal være reelt. Det må gis rom.

Ikke minst viste kongen vei med sitt inkluderende språk om minoriteter som kan erfare utenforskap. Kongen modellerte mangfoldsdiskursen på en god måte, og mange lot seg bevege av kongens ord. Det er Kongens prerogativ å kunne si «Vi». Det er jobben hans å se hele det norske folk.

Les også
Ropstad om konverteringsterapi: – KrF vil ikke forhandle bort trosfriheten

Det hefter likevel noe ved festtaler som gjør at de hopper over drøftingen av problemene som ligger under de svulstige ordene om mangfold.

Mangfold er bra på den måten at forskjellighet gjør samfunnet komplementært, det vil si at vi utfyller hverandre med våre forskjeller, og mennesker erfarer frihet til å være seg selv og representere sin kultur, identitet og religion.

Likevel innebærer også mangfoldet rom for dyptgripende utfordringer som avstand, uenighet, motstand og maktkamp.

Dette er likevel sosiale mekanismer vi kan leve godt med i et mangfoldig demokrati, så lenge grunnleggende demokratiske spilleregler respekteres.

Respekt er nemlig et nøkkelord i mangfoldsamfunnet, og det var nettopp det kongen modellerte med sin tale.

Det er heller ikke uten grunn at respekt har blitt et av de viktigste begrepene i skolens verdigrunnlag.

Men der den grunnleggende respekten blir satt til side, er problemene straks mer alvorlige. Da kan utfordringene ved mangfoldet bidra til økt utenforskap, hat, fiendskap, vold og radikalisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det ligger sterke latente gruppemekanismer innebakt i mangfoldsproblematikken som selv ikke kongens tale kan bøte på.

Når det tales om mangfold, foretrekker jeg heller fremmedordet diversitet. Fremmedordet er dessverre lite brukt i dagligtalen, men vi kjenner det fra engelsk, der ordet for mangfold er diversity.

Denne termen har røtter i latin og uttrykker at noe går i totalt ulike retninger, det handler om motsetninger og motsigelser. Går vi til røttene av begrepet, ser vi at det nettopp uttrykker det som er utfordrende.

Vi skjønner at det er grenser for hvor langt fra hverandre vi kan gå i et nasjonalt fellesskap, og hvor sterke motsetninger og (selv)motsigelser et samfunn kan leve med før problemene blir for store.

Mangfoldsdiskursen er slik sett en av vår tids mest utfordrende temaer, styrket betraktelig gjennom sekulariseringen av samfunnet, av multikulturelle og flerreligiøse innslag, og av ideologiske og identitetspolitiske uttrykk.

Det er heller ingen vei tilbake til et enhetssamfunn, så derfor må vi lære oss å leve med en ny sosial virkelighet der diversitet er en av de innebygde forutsetningene.

Det er ingen vei tilbake til et enhetssamfunn, så derfor må vi lære oss å leve med en ny sosial virkelighet der diversitet er en av de innebygde forutsetningene.

Charles Taylor skriver i sin bok A Secular Age om hvordan mangfoldet i vår tid egentlig innskrenkes. Globale trender og nye arenaer for sosial samhandling skaper helt nye sosiale strukturer. Mennesker orienterer seg på nye måter, og organiserer seg på nye måter.

I tidligere tider var folk sosialt forankret i familien, i lokalsamfunnet, i trossamfunnet eller andre miljø av mer nærliggende karakter. Verden var lengre borte og det kjente og nære var preget av en større enhet og harmoni.

Det multikulturelle mennesket er i dag i langt mindre grad enn før forankret i dette, og finner mening og tilhørighet i større – og samtidig mindre personlige – sammenhenger.

I den nylig sendte dokumentaren i NRK om Philip Manshaus, sa Manshaus noe som nok ikke er spesielt særegent ved ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han understrekte sterkt betydningen av internett som den «motorveien» av informasjon og kontaktmuligheter som førte til hans endring.

Radikaliseringen skjedde over internett, og slik sett er Manshaus bare et eksempel på hvordan nye sosiale mønster danner nye samfunnsmessige utfordringer.

Les også
Ap og SV misfornøyde med konverteringsforslag

Også det mørke nettet er en del av mangfoldet. Det illustrerer kanskje klarere enn noe selve problemet. Mangfold er med andre ord ikke bare fargerikt, det utgjør også en stor samfunnsmessig utfordring.

Vi kan i lys av dette kanskje enes om at mangfoldet også må ha sine grenser. Men hvordan defineres de? Og hvem definerer de?

Grunnloven definerer verdigrunnlaget i nasjonen ut fra «kristne og humanistiske verdier» (§2).

I denne paragrafen løftes også menneskerettighetene fram. Menneskerettighetene har blitt grunnleggende bærebjelker i vestlige demokratier.

De står som uttrykk for individers og institusjoners frihet og ansvar. Vi kan ikke se bort ifra at diskursen omkring menneskerettighetene og anvendelsen av dem er det neste store politiske forhandlingsspørsmålet i vårt demokrati.

Dette illustreres godt med debatten som nå går om loven omkring konverteringsterapi.

Regjeringen har i sin lovproporsjon satt noen juridiske rammer for hvor denne loven skal gjelde, men også hvor den ikke skal gjelde.

Det er uttrykt sterk skuffelse fra enkelte hold over at denne lovproporsjonen ikke går langt nok. Og jurist Njål Høstmælingen skriver i Vårt Land at regjeringen kunne gått lenger i å begrense trossamfunnene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg ser ikke det utspillet bare som et juridisk utspill, men også som et uttrykk for forhandling omkring mangfoldsrommet. Hvem eller hva definerer mangfoldets grenser?

Les også
Dette sier høringsforslaget om bønn og sjelesorg

Jeg er grunnleggende kritisk til at jussen skal brukes til å regulere enhver ting «vi» ikke liker. «Medisinen» (forbud) kan bli verre enn «diagnosen».

For hvem setter diagnosen? Hvem er «vi» som definerer den? Er det pressgrupper som skal definere fellesskapsrommet, eller veier våre grunnlovsfestede verdier fortsatt tyngst?

Grunnloven og menneskerettighetene er gitt for å ivareta religionsfriheten, ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Det gagner alle til syvende og sist.

Loven ivaretar voksne enkeltindividers rett til å selv få velge, også å velge sjelesorg med tanke på å håndtere vanskelige følelser og tanker.

Jeg tenker regjeringen ikke burde laget en slik lov, men når den nå kommer, tenker jeg de har landet klokt, fordi de juridisk veier opp mange viktige hensyn.

Loven ivaretar voksne enkeltindividers rett til å selv få velge, også å velge sjelesorg med tanke på å håndtere vanskelige følelser og tanker. Dette er for meg en ganske opplagt frihet det er viktig å verne om.

Den ivaretar trossamfunns rett til å forkynne i samsvar med egen tro og overbevisning, som også er forankret i menneskerettighetene art. 18.

Og den ivaretar samfunnets behov for å sette grenser for uetisk adferd overfor barn og unge. Lovforslaget ser ut til å gjøre det som kreves, og som kongen viste, med respekt overfor mangfoldet.