Det er ikke småbarnsmødrene som er problemet

De siste dagene har vi kunnet lese her i avisen om rekruttering av kvinnelige ledere. Utgangspunktet var at Ungdom i Oppdrag fikk sin første kvinnelige styreleder, Agnes Lid, som til daglig leder bibeloversetterorganisasjonen Wycliffe.

Ungdom i Oppdrags leder, Andreas Nordli, sier til Dagen at en del kvinner i småbarnsfasen unngår å ta på seg lederoppgaver. Han mener det er legitimt å mene at ikke begge foreldrene nødvendigvis må jobbe fulltid når barna er små.

Likevel frykter han disse kvinnenes lederkompetanse går tapt ved at de ikke kommer tilbake i lederroller når småbarnsfasen er over. Derfor spør Nordli om de ikke legger godt nok til rette for at unge mødre kan fungere i lederroller. Det er et betimelig spørsmål, og det er aktuelt i flere sammenhenger enn i Ungdom i Oppdrag.

Det er vanlig å høre at man lettere får ja fra menn enn fra kvinner når man utfordrer folk til å ta på seg lederoppgaver. Det kan være særlig aktuelt når det gjelder småbarnsforeldre. Men fremfor å legge byrden over på mødrene og mene at flere av dem burde si ja, er det mer konstruktivt å spørre hvilke muligheter apparatet rundt har for å legge bedre til rette.

En ting er de hjemlige forholdene, hvor også flere fedre kunne velge å la mødrene ta på seg lederverv og selv ta mer ansvar for å følge opp barna og hjemmet. En annen side ved saken er arbeidsgivers muligheter til å legge til rette på arbeidsplassen. Det kan være så enkelt som hvor mange møter man legger før klokken ni og etter klokken tre.

Ungdom i Oppdrags nestleder Ann-Helen Sperrud er selv trebarnsmor. Hun er opptatt av at unge kvinner får se hvordan det er mulig å ha lederoppgaver også etter at man har fått barn. Det kan handle om helt praktiske ordninger, blant annet om å legge opp arbeidsdagen slik at man får anledning til å levere og hente barna uten at dette kolliderer med møter på jobben. Eller det kan handle om en viss fleksibilitet knyttet til arbeidstid slik at de som vil og kan, har mulighet til å legge opp arbeidsdagen annderles enn den vanlige rytmen.

Britt Solveig Spilde leder Ungdom i Oppdrags senter i Skien. Hun bekrefter en antakelse som i likestillingslandet Norge har overlevd lenger enn man kanskje skulle tro. Det er den om at kvinner takker nei til lederverv med barna som begrunnelse langt oftere enn menn.

Det ville være en vinning for Guds rike om også flere unge mødre opplevde det realistisk å ta på seg lederansvar.

Hun kjenner ikke eksempler på at menn har takket nei fordi de har små barn. Men Spilde beskriver en opplevelse som mange nok kan kjenne seg igjen i når hun sier at «Jeg opplever at jeg blir en bedre mamma når jeg ikke bare er mamma. Jeg trenger å ha andre impulser og å skifte spor.»

Både foreldrerollen og ulike slags lederroller kan løses på en mengde forskjellige måter. Det er lett for at samtaler om det å kombinere jobb og familie blir en samtale om fordeling av skyld. I stedet går det an å tenke gjennom hvilke konkrete muligheter man har for å legge til rette, slik at unge foreldre ikke må si nei takk til lederverv.

For på samme måte som vi trenger ledere med erfaring, trenger vi også ledere med nye ideer og nytt pågangsmot. Det ville være en vinning for Guds rike om også flere unge mødre opplevde det realistisk å ta på seg lederansvar utenfor hjemmet mens barna er små.