VALG: Det er få situasjoner hvor man er så ensom som når man som velger står alene i stemmeavlukket og konfronteres med et 20-tall politiske lister og skal velge hvem av dem man vil legge i urnen, skriver Nils-Petter Enstad. Foto: Øystein Lid

De kristne velgerne har talt

To partier med henholdsvis «kristelig» og «kristen» som en del av navnet fikk begge liten oppslutning. Kristelig Folkeparti (KrF) kom for første gang under sperregrensen, og fikk en stortingsgruppe på tre, mens Partiet De Kristne (PDK) endte der de alltid har endt, med en oppslutning i underkant av en halv prosent og ingen representasjon i det hele tatt. Men med en framgang på én promille i forhold til valget for fire år siden, er de egentlig godt fornøyd med seg selv og sitt resultat.

Det har allerede vært gjort flere forsøk på å analysere både resultatene som sådan og hva de skyldtes. Det blir litt som fotballtreneren som skulle forklare hvorfor motstanderlaget vant kampen, og ikke vedkommendes eget lag: – De andre scoret flere mål, var trenerens skarpe analyse.

Slik også med valgresultatene for de to kristelige partiene: De fikk ikke mange nok stemmer, verken samlet eller hver for seg. Av de mer enn tre millioner som avga stemme ved dette valget, brukte 123.792 en av de to kristelige listene. Dette har fått enkelte til å konkludere med at dette er det samlede antall kristne velgere som finnes i Norge.

I forlengelsen av et slikt resonnement ligger også at dersom de som stemte på disse to partiene hadde stemt likt (les: på KrF) ville resultatet vært annerledes. Og det ville det nok vært, og da hadde man nådd over sperregrensen. Problemet med en slik analyse er at totalt fornekter den enkelte velgers integritet og vedkommende sin politiske overbevisning og prioriteringer.

Det fortelles at Einar Gerhardsen ved en anledning ble kontaktet av en person som hevdet at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets program. – Ja, det er mer enn jeg kan si, skal partilederen ha svart.

Å bestemme seg for hvilket parti som får ens stemme vil nesten alltid være et spørsmål om å finne hvilket parti man er mest enig med, eventuelt minst uenig med. I en slik vurdering er det flere hensyn å ta. Ett av dem er den – som regel nære – forhistorie det/de aktuelle partiet/partiene har. Hva slags troverdighet har partiet i forhold til programmet i den perioden man har lagt bak seg? Jeg er neppe den eneste som mener at eksempelvis KrF slet med det ved årets valg.

Det er med kristne velgere som alle andre velgere: Vi har ulike preferanser både når det gjelder politikk og samfunnsanalyse. Dette viser seg også på valgdagen. Derfor sier det seg selv at alle – eventuelt de fleste – politiske partier i Norge har både kristne medlemmer og kristne velgere. Selv om KrF har hatt en viktig rolle i norsk politikk helt siden 1933, dels som maktparti og dels som premissleverandør, har det aldri vært slik at flertallet av kristne velgere har stemt eller støttet dette partiet.

Det har aldri vært slik at flertallet av kristne velgere har stemt eller støttet KrF.

Det er et sunnhetstegn. Det bekrefter at kristne velgere er minst like reflekterte som alle andre typer velgere. Hvis kristne velgere stemmer KrF i mindre grad enn før, er det verken velgerne som sådan eller kristentroen deres det er noe galt med, men det er de politiske løsningene man tilbys. Det samme gjelder for alle andre partier.

Det er få situasjoner hvor man er så ensom som når man som velger står alene i stemmeavlukket og konfronteres med et 20-tall politiske lister og skal velge hvem av dem man vil legge i urnen. Det gjelder også de kristne velgerne.