Bjørg viser vei for andre pensjonister

Den som går av med pensjon og fortsatt har krefter til overs, kan ha noe å lære av Bjørg Westerheim.

Tidligere har Westerheim jobbet ved lensmannskontoret i Enebakk sør for Oslo. Som pensjonist tok hun i 2018 initiativ til en diakonal ressursgruppe. Målet var å hjelpe mennesker som strever med økonomi og psykososiale forhold. Fire år senere har 40 mennesker fått hjelp, og stadig flere tok kontakt.

– Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke si annet enn at det har gått over all forventning, sa Westerheim til Dagen i forrige uke.

Bedre pensjonsordninger har ført til at mange nordmenn avslutter karrieren tidligere enn det som var før. Mange opplever at et arbeidsliv med økende tempo og stadige krav til omstillinger krever mye. En kombinasjon av økende helseutfordringer og minkende krefter gjør det forståelig at mange gir seg i jobben før man strengt tatt må.

Norge har nå over en million alderspensjonister, meldte Nav i november. Det er nesten hver femte innbygger i landet. Blant disse er det naturligvis mange som er pleietrengende eller har nok med å håndtere eget hverdagsliv. Men en svært stor andel har likevel mye å gi til andre. Selv om man ikke lenger er i fulltidsjobb, er det nok av meningsfulle oppgaver. Det handler ikke bare om at det finnes udekkede behov i samfunnet. Det handler også om at noe av det som virkelig gir tilværelsen mening for de fleste mennesker, er å bety noe godt for andre.

Allerede har pensjonister en uvurderlig rolle som frivillige. Det kan gjelde overfor barn og barnebarn, naboer, menigheter og andre frivillige organisasjoner. I Kristen-Norge er bruktbutikkene et godt eksempel på en svært betydningsfull virksomhet som aldri ville fungert hvis det ikke var for utrettelig innsats fra hundrevis av frivillige pensjonister.

2022 er frivillighetens år i Norge. Uten frivilligheten er det svært mye som stanser opp i samfunnet. Det er verken sunt eller bærekraftig at det offentlige skal ha ansvar for alt. Borgernes omsorg og engasjement for hverandre er en bærebjelke i ethvert velfungerende samfunn. Og her har vi mye å være takknemlige for i landet vårt: Over 350 organisasjoner er medlemmer i Frivillighet Norge. Til sammen representerer sammenslutningen flere millioner individuelle medlemsskap og over 50 000 lag og foreninger over hele landet.

Men frivilligheten er ikke selvsagt. Vi er alle oss selv nærmest. Markedskreftene minner oss ustanselig om alle lyster og behov vi har. De som går av med pensjon, kan med god samvittighet ha roligere dager og finne tid til mer av det man har måttet forsake i travlere år. Samtidig er det ikke sikkert at pensjonisttiden blir mest meningsfylt hvis man fullt og helt vier den til egne interesser. Mye glede og verdi kan ligge gjemt i å oppdage hvordan man kan være til hjelp for andre.

Mennesker som faller utenfor i samfunnet, som i eksempelet fra Enebakk, er bare en mulighet. Innvandrere, barn og andre eldre er andre grupper der det alltid er behov for varme blikk og villige hender, også de som ikke orker en hel arbeidsuke. Bare fantasien setter grenser.

Diakonien har fulgt den kristne kirke helt fra starten. I Apostlenes gjerninger kan vi lese om at den fikk sin spede begynnelse fordi tiden og kreftene ikke strakk til for dem som hadde ansvar for forkynnelse. Mer oppfinnsomhet på dette området vil være en vinning for kirken, samfunnet - og for mange pensjonister.

Selv om man ikke lenger er i fulltidsjobb, er det nok av meningsfulle oppgaver.