Alvoret i dagens kyrkjesituasjon
Er kyrkjesituasjonen meir alvorleg i dag enn i tidlegare tider? Er situasjonen slik at vi bør tenkja annleis om kyrkje og bedehus no enn generasjonane før oss har gjort? Krev dagens åndssituasjon andre handlingsalternativ for bedehusfolket enn praksis har vore til no?
Etter mi vurdering er svaret på alle desse tre spørsmåla ja. Eg vil kort skissera nokre grunnar til at eg konkluderer slik. Mange viser til at det har vore vanskelege tider i norsk kyrkjeliv før også, og dei brukar gjerne dette som argument for å verta i Den norske kyrkja (Dnk), og for å driva bedehusarbeidet på same viset som før. Det er etter mi meining ei overflatisk historisk vurdering.
Det er rett at det har vore vranglære og problematiske tider i kyrkja også før. Når vi tenkjer på dette i den 150-årsperioden der vi har hatt organisert lekmannsarbeid og bedehus, er det særleg tida rundt år 1900 og eit par tiår framover, som peikar seg ut negativt.
Den gongen var den klassiske liberalteologien på sitt høgdepunkt. Det skjedde like fullt inga endring i Dnks læregrunnlag ved endringa av vedkjenningsskrift eller liturgi. No skjer det ei fundamental læremessig endring ved at det vert innført ny lære om ekteskapet. Noko slikt har aldri skjedd før. Rett nok skjedde det ei endring ved opning for kvinnelege prestar, men ikkje gjennom læremessig vedtak eller liturgisk endring.