Forstå Gud og transseksualitet

Tilnærmingen til apostelen Paulus blir bare mer og mer aktuell – ikke bare for kristne, men for Vesten.

Til utfordringer sier jeg oftere «nei» enn «ja». Jeg vurderte til og med å si nei til å være forlover i august fordi jeg kjenner meg selv. Jeg gruer meg gjerne i månedsvis til å tale foran en større forsamling. Å gå en hel sommer med litt vondt i magen virker ikke helt verdt det, før etterpå. Da kjente jeg på en voldsom indre glede, mestring og stolthet. Å være forlover er en fantastisk ære, men det har en pris.

Sommerens magesmerter har flere kilder. I tillegg til å være forlover i august skulle jeg lede debatt om transseksualitet under Protestfestivalen i september. Å lede var skummelt nok. Temaet var enda skumlere.

Heldigvis har transdebatten interessert meg noe, særlig fordi den i ytterste konsekvens berører konverteringsterapi og religionsfrihet, samt hva konservative stemmer har lov til å ytre i det offentlige rom.

At samme debatt har ført til en dyp konflikt feminister i mellom var mer ukjent for meg. Tidligere radikale meningsfeller har snudd ryggen til hverandre.

Selve debatten under Protestfestivalen ble sparket i gang ved at den lokale venstrepolitikeren, Ingvild Wethrus Thorsvik, egentlig ikke ønsket å dele scene med medfeminister som tror menneskeheten er begrenset til to kjønn. Derfra økte bare temperaturen.

Motparten virket nemlig vel så engasjerte. De mener Thorsvik og hennes meningsfeller svikter det kvinnelige kjønn – og dermed i virkeligheten tar liv av kvinnekampen.

Det er fascinerende hvordan Paulus virker så interessert, lydhør og åpenhjertig.

Noen vil kanskje spørre om hvorfor jeg, en kristen fyr, involverte meg i noe som kan virke så fremmed og internt. Det lurte jeg også på - og tvilte på. Men så var det denne Paulus da, som alltid ser ut til å involvere seg i ideologisk fremmede debatter.

Selv da han ble rystet i sitt innerste over å se at byen Aten full av gudebilder, vek han ikke, ifølge kapittel 17 i Apostlenes Gjerninger:

«I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der. Noen av de epikureiske og stoiske filosofene diskuterte også med ham, og noen sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren har å si?»»

Det er fascinerende hvordan Paulus virker så interessert, lydhør og åpenhjertig.

Intellektuelt er det sikkert stimulerende for en lærd type som Paulus, men til syvende og sist handler om mennesker for ham også. Det kommer tydelig frem på Areopagos, Der hever Paulus stemmen og innleder med «atenske menn!».

Derfra går det ikke lenge før evangeliet nevnes på en måte som atenerne kan forstå og relatere til.