Etikk er ikke fleksibelt

Menigheten var en gang drivkraften bak politikk, sosiale reformer og moralske verdier. Den var midtpunkt og møtested for hele byer og landsbyer. Kan det være at vi forkynner en hellighet som krever at vi skiller oss fra verden, og samtidig praktiserer en isolasjon som har ført til at vi har mistet vår innflytelse i samfunnet?

Min drøm er at menigheten finner tilbake til den status den en gang hadde. Menighetens arbeid i verden fremmes gjennom ydmykhet og hellighet. Allikevel har vi som kristne godtatt erstatningssamfunnet som har gitt oss en isolert, mindreverdig menighet.

Absolutt rett og absolutt galt er etablerte motsetninger. Samfunnet har erstattet det absolutte med det relative, og dette har forvrengt våre verdier. Etiske prinsipper er like faste og usynlige som naturlovene. Tyngdekraften holder oss nede, selv om vi skulle ønske å motkjempe den. Det samme gjelder etikkens lover.