Er de store kirkebyggenes tid forbi?

Jeg tror Gud har noe nytt på gang.

Helt fra keiser Konstantins tid, fra det fjerde århundret etter Kristus, og til i dag har vi ansett en menighet for å være et hus eller bygning som man samles i, for å holde gudstjeneste, og for å gjøre alt det andre vi også regner som en del av en menighets liv og arbeid. Keiser Konstantin godkjente og alminneliggjorde de kristnes tro og løftet kristendommen opp som et ideale. Han bygde blant annet store, flotte gudshus i den tro at han da fikk Gud med seg på laget, mot sine fiender. Kristendommens tilslutning økte sterkt. Men samtidig falt den åndelige kvaliteten blant de kristne betraktelig. De kristne som likevel ikke gikk med på keiserens planer fikk store problemer, og ble ofte martyrer.

Denne tanken om gudshus til samling av menigheten på ett sted har holdt seg godt helt opp til vår tid. De fleste kristne regner i dag et samlende gudshus for å være den beste, for ikke å si den eneste riktige måten å drive menighet på. Ha alt samlet på ett sted. Jo større bygning med flere medlemmer, jo bedre.

Fra pinsedagen og fram til keiser Konstantin, de tre første århundrene, hadde de kristne ingen bygninger de kalte sitt menighetshus eller gudshus hvor de samlet seg som ett stort fellesskap. De samlet seg hovedsakelig i hjemmene. Dette var sterke fellesskap med mye Ånd og kraft. På denne måten kom man nærmere hverandre, omsorgen ble sterkere og man vokste fortere og ble kraftigere Jesus-disipler. De ble heller ikke så synlige og lett angripelige for makthaverne. Vi må huske på at de første kristne var på flere områder i opposisjon til myndighetene og den tidens kultur. Årsaken var at de hadde en Herre som ofte var på kollisjonskurs med verdslige myndigheters verdier.

Denne måten å samles på gjorde også at det var mulig i langt større grad å gjøre disipler på den måten Jesus sa de skulle. Samfunnet mellom de troende ble veldig intimt, og man kunne hjelpe hverandre på en mye bedre måte enn om de var mange. Alle var engasjert i å gjøre disipler, og praktisere det Jesus hadde befalt. Også i sitt hverdagsliv. Den Hellige Ånd var deres hjelper, deres styrke, veileder og oppfølger.

I de siste tiårene har det vært forsøkt i flere, spesielt nyere menigheter å lage et forum/arbeidsområde som man har kalt disippelgjøring. Det har vært, og kanskje fortsatt er en debatt rundt hva som er å disippelgjøre. Hva er en disippel og når blir man en disippel?

Det er vel nesten litt flaut å måtte innrømme at vi ennå ikke vet dette. Mitt svar er følgende, som jeg også har skrevet tidligere: En disippel er en som på grunnlag av troens forkynnelse har omvendt seg fra synden og verdens system, og kommet til tro på Jesus Kristus. Denne har latt seg døpte i (eller inn i) Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn (virkelighet). Deretter har man begynt å følge en annen erfaren disippel for å lære å gjøre Jesu gjerninger.

Da er man blitt en disippel. Disse gjerningene innebærer å forkynne evangeliet til omvendelse og tro, døpe (slik man selv har blitt) og helbrede syke, driver ut demoner og tale i tunger, blant annet.

På denne måten vokser menigheten, i kvantitet, men ikke minst i kvalitet. Den enkelte disippel vokser, dermed vokser menigheten. Man møtes i et lite fellesskap for å dele tro, erfaringer og ha omsorg for hverandre.

Hvordan harmonerer dette med hvordan vi gjør troende til disipler i dag? Kan vi med hånden på hjertet si at vi har fulgt Jesu instrukser i misjonsbefalingen?

Jesu instrukser var klare: Gjøre disipler ved å døpe nye troende inn i guddommen, og lære dem å holde (praktisere) det han har befalt oss.

Et spørsmål som jeg vil stille til slutt er: Er vårt menighetssystem og den modellen som menigheten er bygd opp på i dag den mest gunstige med tanke på å gjennomføre misjonsbefalingen slik Jesus sa det?

Jeg, for min del er ikke sikker på om det er den beste, eller ikke en gang den riktige modellen. Ja, jeg vil være så frimodig å si at jeg tror det ikke er den riktige. Jeg tror at Gud har noe nytt på gang.