Er de store kirkebyggenes tid forbi?

Helt fra keiser Konstantins tid, fra det fjerde århundret etter Kristus, og til i dag har vi ansett en menighet for å være et hus eller bygning som man samles i, for å holde gudstjeneste, og for å gjøre alt det andre vi også regner som en del av en menighets liv og arbeid. Keiser Konstantin godkjente og alminneliggjorde de kristnes tro og løftet kristendommen opp som et ideale. Han bygde blant annet store, flotte gudshus i den tro at han da fikk Gud med seg på laget, mot sine fiender. Kristendommens tilslutning økte sterkt. Men samtidig falt den åndelige kvaliteten blant de kristne betraktelig. De kristne som likevel ikke gikk med på keiserens planer fikk store problemer, og ble ofte martyrer.

Denne tanken om gudshus til samling av menigheten på ett sted har holdt seg godt helt opp til vår tid. De fleste kristne regner i dag et samlende gudshus for å være den beste, for ikke å si den eneste riktige måten å drive menighet på. Ha alt samlet på ett sted. Jo større bygning med flere medlemmer, jo bedre.

Fra pinsedagen og fram til keiser Konstantin, de tre første århundrene, hadde de kristne ingen bygninger de kalte sitt menighetshus eller gudshus hvor de samlet seg som ett stort fellesskap. De samlet seg hovedsakelig i hjemmene. Dette var sterke fellesskap med mye Ånd og kraft. På denne måten kom man nærmere hverandre, omsorgen ble sterkere og man vokste fortere og ble kraftigere Jesus-disipler. De ble heller ikke så synlige og lett angripelige for makthaverne. Vi må huske på at de første kristne var på flere områder i opposisjon til myndighetene og den tidens kultur. Årsaken var at de hadde en Herre som ofte var på kollisjonskurs med verdslige myndigheters verdier.