Det som skjuler seg bak Terje Hegertuns bok

Å tone ned Bibelens kall til selvfornektelse – om det gjelder seksualitet, materialisme eller trofasthet i forfølgelse – er å frata mennesker denne evige velsignelsen.

Flere kloke hoder har allerede gitt gode og velbegrunnede motsvar til Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet», hvor han går i bresjen for at monogame homofile ekteskap også bør aksepteres i frikirkelig sammenheng.

Jeg skal ikke bruke tid på innholdet i en bok jeg ikke har lest, men heller si litt om hva jeg tror ligger bak denne konklusjonen og hvordan vi «konservative» kristne bør møte dette.

Da bispemøtet i 2013 ga ut rapporten «Sammen – Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv», skrev man blant annet følgende: «Det er ingen uenighet om at det Paulus sier om homoseksualitet er kontant avvisende.»

Allikevel konkluderte de med at man ikke kan overta alt det Bibelen sier om ekteskap og seksualitet «fordi dette strider mot grunnprinsippene i den nytestamentlige etikken, slik de kommer til uttrykk i det kristne kjærlighetsbegrepet».

Med andre ord: En Gud som sier nei til å la homofile mennesker leve ut sin seksualitet kan ikke være god og kjærlig.

Dette tror jeg er noe av kjerneproblematikken i møtet mellom klassisk kristen tro og vår tid. Det handler ikke lenger så mye om Bibelens Gud finnes, men om han er god.

Vi lever i en tid som er preget av det noen sosiologer kaller ekspressiv individualisme, hvor det høyeste gode er å være tro mot den du er.

Dette er spesielt en apologetisk utfordring for de av oss som har et konservativt ståsted, blant annet i ekteskapsspørsmålet.

Vi lever i en tid som er preget av det noen sosiologer kaller ekspressiv individualisme, hvor det høyeste gode er å være tro mot den du er. Hvordan kan Gud være god da når han sier at du må fornekte en del av deg selv?

Denne utfordringen kan møtes med rasjonelle argumenter slik Øivind Benestad og andre dyktige mennesker har gjort gjennom en årrekke. Dessverre har det båret lite frukt.

Grunnen kan være at vi mennesker, når alt kommer til alt, ikke drives av rasjonalitet, men av dypere forpliktelser og lengsler. Det betyr ikke at vi bør gi opp denne strategien.

Samtidig finnes det et trosforsvar som vi alle kan delta i, og som jeg tror vil ha større påvirkningskraft fordi det treffer mer enn bare hjernen.

Sam Allberry er prest og tiltrukket av samme kjønn, men lever i sølibat fordi han mener det er det rette ut fra Bibelen. I sin bok «Is God Anti-gay?» skriver han:

Helt siden jeg begynte å være åpen om mine egne erfaringer med homoseksualitet, har mange kristne sagt noe sånt som: «Evangeliet må være vanskeligere for deg enn det er for meg», som om jeg hadde mer å gi opp enn dem. Men faktum er at evangeliet krever alt av oss alle. Hvis noen synes evangeliet likesom passet nokså enkelt inn i livet deres, uten å forårsake noen store endringer i livsstil eller lengsler, er det sannsynlig at de ikke egentlig har begynt å følge Jesus i det hele tatt (min oversettelse).

Sam Allberry sikter til Jesu radikale kall om å ta opp sitt kors og miste sitt liv i etterfølgelse av ham.

Skal vårt kall til homofile om å fornekte sine lyster ha noen som helst troverdighet, må vi alle betale den pris som troskap mot Jesus innebærer.

Dette vil demonstrere solidaritet, men mest av alt vise at en Gud som sier nei er en god Gud. Jesus lover nemlig i sitt ord at den som mister sitt liv skal finne det. Hvordan?

Troende som lever i dyp glede og fred midt i tap og smerte derimot, det gjør inntrykk!

Det skjer for det første når vår selvfornektelse er en respons på den ultimate selvfornektelsen, Jesus som ga sitt liv i dyp kjærlighet til oss. Hvem kan stå på sine krav om et enkelt og smerteløst liv i møte med en sånn frelser? Hvem kan la være å gi ham alt?

For det andre skjer det når en kristen oppdager at det Jesus døde for å gi oss, fellesskap med Gud selv, er så kraftfullt og tilfredsstillende, at det vi ofrer i etterfølgelse av Jesus, ikke er for noe å regne sammenlignet med det vi får.

Dette gjelder definitivt den dagen vi får se Ham ansikt til ansikt, men også i dette livet.

Å vandre i Ånden, som er en side ved kristen selvfornektelse, produserer kjærlighet, glede og fred med dype røtter. Da blir død til liv!

Ingen løfter et øyenbryn hvis noen er glade når de opplever suksess og komfort. Troende som lever i dyp glede og fred midt i tap og smerte derimot, det gjør inntrykk!

Mange kristne betaler en ufattelig pris for sin tro på Jesus, men sier allikevel at vi ikke skal be om at forfølgelsen må stoppe.

De ønsker bare styrke til å holde ut! De har forstått at Jesus har større hensikter for deg enn «ditt beste liv nå».

Han vil gjøre oss lik Ham. Det skjer imidlertid ikke på behagelige, solfylte feriedager, men når vi går hans tornefulle, gledesfylte vei med korset på vår skulder.

Å tone ned Bibelens kall til selvfornektelse, om det gjelder seksualitet, materialisme eller trofasthet i forfølgelse, er å frata mennesker denne evige velsignelsen.