To vordende mødre imellom

Maria budskapsdag er kirkeårets festdag for den delen av inkarnasjonsunderet som består i at Jesus ble unnfanget i mors liv uten medvirkning av en jordisk mann. Det er det underet vi bekjenner troen på i trosbekjennelsens Andre artikkel: «… unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria …»

Foran vår tekst har Lukas skildret hvordan Guds engel, Gabriel, oppsøkte presten Sakarja for å varsle et barnløshetsunder. Sakarja skulle bli far til Døperen Johannes. Men Sakarja trodde innledningsvis ikke helt på engelens ord (1:5–25). Videre skildrer Lukas hvordan samme engel seks måneder senere oppsøkte Maria i Nasaret for å varsle henne om unnfangelsesunderet (1:26–38).

At Maria bodde i Nasaret er i vår sammenheng betydningsfullt. Nasaret var blitt etablert som bosetting av en familieklan som flyttet hjem fra Babylon bare en generasjon eller to i forveien. Familieklanen var kongelig. De kjente stamtreet sitt og visste at de var av Davids kongelige etterslekt. I tro på løftet i Jes 11:1 – om at det igjen skulle spire et nytt «skudd» (hebr: «netser») på Isais stubb – hadde de kalt bosettingen sin «Netseret» (på norsk: Nasaret). Nå sier engelen til Maria at det var hun som skulle føde dette nye rotskuddet.

Selve unnfangelsesunderet skildrer engelen med verbalformer fra GT: Den Hellige Ånd skal «komme over deg», og Den Høyestes kraft skal «overskygge deg» (1:35a). Dessuten gir engelen Maria følgende reisehint: «Og se, Elisabet, slektningen din, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.» (1:36f) Og Maria svarer: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.» (1:38).

Med dette som kontekstbakgrunn fortsetter søndagsteksten vår slik:

39 Men Maria brøt i de dagene opp og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.

Vi vet ikke akkurat hvilken småby Lukas her sikter til. Men regionnavnet Juda stemmer godt overens med at prestefamilier flest bodde nær Jerusalem. Idet Maria kommer inn i Elisabets hus, begynner Lukas å legge vekt på detalj-rekkefølgen. Først er det Maria som hilser. Men så skjer det noe uventet. På et lite øyeblikk skjer det et forbløffende åpenbarings- og åndsfyldeunder som det er viktig at vi forstår riktig. Sitat:

41 Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i livet hennes. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.

For det første «sprang» barnet i Elisabets morsliv. Det greske verbet «skirtáoo» brukes blant annet om kalvenes jublende glade springing når de slippes ut om våren (Mal 4:2, Luk 6:23). I vers 41 beskriver det ikke bare det ufødte barnets første sparking, men også noen helt spesielle, heftig jublende, fosterbevegelser (sml 1Mos 25:22). Gud hadde lovet at den ufødte Døperen Johannes skulle bli fylt av Den Hellige Ånd allerede på fosterstadiet (se Luk 1:15). Det løftet går her i oppfyllelse.

Og i samme øyeblikk gjenkjenner dessuten det ufødte barnet i Elisabets morsliv sin guddommelige Herre og Konge – i det ufødte barnet som er i Marias morsliv. En slik gjenkjennelse kan bare skje ved særskilt guddommelig åpenbaring. Det er Ånden selv som her viser den ufødte Døperen Johannes at det er Jesus som er i den andre kvinnens morsliv.

Og fordi Elisabet bærer på det lille barnet idet dette åpenbaringsunderet skjer, får for det andre også Elisabet selv del i begge deler. Hun blir fylt av Ånden. Og hun får åpenbart viten, både om Jesusbarnets identitet og om Marias samtale med engelen.

Slik reagerer så Elisabet:

42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av morslivet ditt!

43 Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg?

Det bor her hebraisk poesi i Elisabets ordbruk: «Velsignet er du blant kvinner.» Uttrykket har egentlig superlativ betydning: «Du er mest velsignet av kvinner.» Og fra denne superlativen må vi tenke oss enda en stigning til neste ledd: «Velsignet er frukten av morslivet ditt.»

Elisabets tredje svar på Åndens åpenbaring kommer til uttrykk i uttrykket «min Herres mor». Her låner Elisabet ord fra kong David i Salme 110:1: «Herren sa til min Herre …» Derfor sier Elisabet her egentlig at Jesusbarnet ikke bare er Israels nye kong David, men han er også sann Gud, av samme vesen som Faderen.

Tekstens nest siste vers repeterer for Maria det som Lukas allerede fortalte oss ovenfor i vers 41, sitat:

44 For se, da lyden av hilsenen din nådde øret mitt, sprang barnet i livet mitt av fryd!

Det er det ene ufødte barnets jublende vitnesbyrd om det andre ufødte barnet som her ligget Elisabet på hjertet. Og for Maria, som allerede hadde vist sin tro i møtet med engelens bebudelse, kommer dette underfulle budskapet – fra et ufødt spedbarn og dets mor – helt sikkert som et kjærkomment og trosstyrkende tillegg til engelens ord.

Legg så i søndagstekstens aller siste vers merke til hvordan Elisabet, fylt av Ånden og under Åndens inspirasjon, nettopp taler trosstyrkende til Maria (og til oss andre), sitat:

45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.

Karakteristikken «salig» har her den samme mangedoble betydningsfylden som vi kjenner fra Salme 1:1 og Matt 5:3ff: både «lykkelig» og «heldig» og «gledelig» og «velsignet», alt på en gang.

Teoretisk kan verset i fortsettelsen oversettes med en at-setning: Salig er hun som trodde «… at fullbyrdet skal det bli …» og så videre. I så fall uttaler verset seg om troen på Guds løfters oppfyllelse.

Men sannsynligvis bør vi heller oversette den greske «hoti»-setningen med en begrunnende forsetning. For Elisabets poeng er trolig heller å sammenligne Marias tillitsfulle tro med den ikke fullt så tillitsfulle troen som ektemannen Sakarja hadde møtt engelen med et halvår i forveien. For visst kommer Herren til å fullbyrde det som engelen hans lovet.