Et navn med en dyp mening

Allerede i det første verset i NT får Jesus unike titler:

1. Han er Davids-sønnen, Messias, kongen i Davids slekt. Han skulle komme for å opprette Guds frelsesrike.

2. Han er Abrahams-sønnen. Han skulle komme med velsignelse til alle folkeslag. Han er verdens frelser.

I vers 21 får han bruksnavnet. En engel fra himmelen sa til Josef: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Josef fikk altså høre både navnet og betydningen av navnet. Det dreier seg om frelse, og det presiseres også hva slags frelse det er tale om.

Senere i skriftet gjengir Matteus ord av Jesus selv som understreker navnets betydning: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted» (Matt 20,28).

De mange er oss alle, så mange som har syndet mot Guds bud. Han kom nettopp for oss. Det ligger i navnet hans!

Under nattverdinnstiftelsen sa Jesus: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,28). Hvis Matteus hadde levd i dag, ville han kanskje ha tatt ordet under et nattverdsmøte og sagt: Det var fordi han fikk navnet Jesus at han måtte gi sitt blod.

Navnet ble et smertens navn. For ham. Men det ble et håpets navn. For oss.