Dagen er «best på forfølgelse av kristne», men bare i utlandet?

Dagen synes å ha et geografisk problem når «forfølgelse» skal defineres.

Jeg lagde for tre måneder siden et interessant tv-intervju med sjefredaktør Vebjørn Selbekk for mitt program «Den virkelige verden med Jan-Aage Torp» på tv-kanalen Miracle Revival Channel, og her utfordret jeg Selbekk til å beskrive hva avisen Dagen er best på.

Uten å nøle fremhevet han redaktør Kari Fures kompetanse på forfølgelsen av kristne verden over. Etter å ha abonnert på Dagen gjennom de siste seks måneder er jeg enig. Her er Dagen best!

Problemet er imidlertid at Dagen synes å ha et geografisk problem når «forfølgelse» skal defineres. Det er noe avisen tar opp med dyktighet i reportasjer og kommentarer, men alltid om utlandet, og gjerne om forgangne tider.

Men straks mange av de samme fenomener finner sted innenfor Norges grenser, da heter det ikke lenger «forfølgelse», men gjerne «nødvendig omsorgsovertagelse» eller «oppgjør med usunne forhold i norsk kristenhet».

Den samme Kari Fure som skriver glødende om Saudi-Arabia, Iran, Afghanistan og andre land, er sammen med den øvrige redaksjon pådrivere for å «forfølge» kristne innenfor Kongeriket Norge. Hvorfor denne spaltethet?

Det jeg har lest i Dagens spalter gjennom de siste måneder om «usunne forhold» vedrørende kristne ledere, menigheter og familier omfatter svært mange av de samme kjennetegn som «forfølgelse i utlandet»: Uthenging, gapestokk, summariske prosesser, yrkesforbud, kidnapping, straff med mer.

Dagen synes å ha lagt seg på samme linje som to ledere i norsk pinsebevegelse, pressetalsmann Andreas Hegertun og leder Sigmund T. Kristoffersen, som avviste at Naustdal-saken hadde noe med kristendomsforfølgelse å gjøre. Aner jeg en servilitet og konformitet med det offentlige, og i så fall hvorfor?

Hvor er Avisen Dagen anno 2016 på vei? Utvilsomt ville Dagen under Arthur Berg ha reagert kraftig om en tilsvarende melding hadde nådd avisen på 1980-tallet om omsorgsovertagelse av fem kristne barn i Romania eller Sovjetunionen.

Berg og hans etterfølgere Finn Jarle Sæle, Odd Sverre Hove og Johannes Kleppa førte denne samfunnskritiske linje også hva angår norske forhold som behandlingen i Den norske Kirke av abortprestene Børre Knudsen, Ludvig Nessa og Per Kørner. Og utvilsomt ville verken Berg, Sæle, Hove og Kleppa ha vært pådrivere for «offentlig sjelesorg» og fokus på familiekonflikter mens sakene ennå ikke var løst.

Sånne ting ble beskrevet i Den Hellige Skrift mange år etter at konfliktene var avsluttet så ettertiden kunne lære av det. Ikke for å forsterke skade og smerte mens stridigheter var ennå uløst.