Å finne tonen

«Språket er en luftgitar

det er ikke så mye jeg får spilt

blir ofte bare sittende og stemme.» (Håvard Rem)

Det klimpres på gitarer og trampes i klaverer i forsøk på å finne egen melodi og sang, og ikke minst, i forsøk på å finne en samklang med andre. Vi stemmer og vi øver. For i det vi skal synge eller spille med flere enn oss selv, kreves det noe annet enn en uimotsagt arie i dusjen. Vi trenger å finne tonen sammen.

Den er heldig som har noen å stemmes opp mot og øve sammen med. En venn, en kollega, familie, en Gud. Det ligger arbeid i å bli stemt slik at vi faktisk kan begynne å spille i samme toneart, spille harmonisk samstemt og flerstemt. Begynne å forstå hverandre, ja, i det hele tatt klare å leve sammen.

Håpet og ønske om å møte andre mennesker og finne en slags tilhørighet og samspill, gjør at vi prøver igjen og igjen. For en gang iblant skjer det noe fantastisk.

I et møte med en ukjent, i en samtale med en venn, i den klemmen, i sangen som plutselig berører og i ordet som treffer på en ny måte under gudstjenesten. Vi konnekter. Vi finner tonen og vi finner hverandre. Midt i alt søker også Gud oss.

Forfatter og forkynner Liselotte Andersson sier i en av sine bøker at det fødes en sang når man blir sett og funnet av Gud.

«Å bli kalt er å bli funnet. Å trå inn i sitt navn og komme hjem til seg selv.»

Vi blir funnet og finner Han. Da våkner også sangen i oss.

Et sagn forteller om et stammefolk som ga hvert nyfødt barn sin egen sang. Barnet vokste opp med denne sangen som ble sunget til det ved forskjellige anledninger i livet. Sangen ble dets identitet.

Etter hvert som det tok egne valg og veier, var det også distanser som ble gått i feil retning. Da samlet flokken seg rundt personen og begynte å synge denne sangen.

I stedet for å irettesette eller forsøke å overtale personen til å endre veivalget, begynte de å synge. De sang sangen som minte han eller henne på hvem de var. De sang personen tilbake til sin sanne identitet.

Kanskje Gud synger over oss også? Minner oss på hvem vi egentlig er. Hans barn. Dette kan også være en del av kallet vi som tror på Han og vi som kirke også har. 
Å lytte etter den tonen og melodien fra Gud, som han har lagt ned i hvert eneste menneske, den unike, originale og vakre.

«Sometimes it takes a long time to play like yourself», sa den kjente musikeren Miles Davis. Det er mange stemmer og mange toner som høres i vår tid. Det er ikke alltid så lett å finne hvilken frekvens man skal lytte til, og både egen, andres og Guds stemme kan til tider både bli stille og virke langt borte.

«Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sanger på fremmed jord?» spør salmisten.
 Det kan ta tid, men det hjelper å ha en Gud som har holdt kammertonen lenge før noen av oss begynte å lete eller lytte etter den.

En lovsangsleder uttalte det slik: «Hør Guds stemme og du vil finne din egen.»

Håpet er at vi kan være med å minne mennesker på hvem de er, og vekke opp det som Gud har lagt ned i hver enkelt.

Det er så lett å distansere seg fra sitt eget hjerte, og lengsel. Lengselen etter å bli funnet og sett av Gud. Lengselen etter å finne hjem. Da minner Høysangen oss om at Sangens tid er inne med oppfordringen om å: «La meg få se deg, la meg få høre stemmen din!» (Høysangen 2,14)

Noen tør ikke å synge i det hele tatt av frykt for å ikke finne den rette tonen eller synge feil melodi. Andre synger i vei med den stemmen de har og satser på å finne tonearten og melodien underveis.

Det er ikke enkelt, vi er jo tross alt mennesker som bringer alle våre stemmer og toneleier inn på fellesskapets miksebord. Håpet er at stemming og øving ikke bare blir luftgitarspill, men at vi igjen og igjen kan oppleve å finne tonen med og i hverandre, og sammen med Gud.