IMPONERENDE: Knut Vollebæk er imponert 
over hva Karl Fredrik Kittilsen 
har fått til i livet.

Pionér,
 fredsmekler og 
medmenneske

Knut Vollebæk er imponert 
over hva Karl Fredrik Kittilsen 
har fått til i livet. – Han er et 
menneske med et varmt hjerte 
og som tar konsekvensen av 
nøden han ser, sier Vollebæk.

Første gang ambassadør og tidligere utenriksminister Vollebæk traff Misjonsforbundets pionèrmisjonær, var da han selv jobbet med namibiske flyktninger i RepublikkenKongo på 1980-tallet.

– Vi lette etter steder vi kunne sette opp skoler for flyktningene. Kittilsen introduserte oss for sine kontakter hos myndighetene og viste oss aktuelle områder. Jeg ble også med ham til en pygmélandsby – i dag heter det vel urfolk – og så noe av hans varme hjerte for dem, sier Vollebæk.

240 TRAILERE: 240 vogntog med klær, mat og helseutstyr har kjørt fra Skien til Romania siden Karl Fredrik Kittilsen startet «Grenlandsaksjonen for Romania» i 1989, dessuten flere ambulanser og busser. Bak f.v. Magne Årvik, Ragnvald Melås, Ole Jan Semb og Ole Bjørge. Foran Kittilsen og Geir Arild Tønnessen, nåværende leder av organisasjonen.

I 1990 traff han Kittilsen blant fattige barn i Romania, og ni år senere som leder for fredsmarsjen «La Afrika Leve».

– Karl Fredrik Kittilsen er en mann som er villig til å stå på for å lindre nød og hindre urett, som følger opp og inngir tillit.

Pionermisjonær

Pionérmisjonær, fredsmekler, nødhjelper, menighets-gründer - Karl Fredrik Kittilsen kan kalles så mye. I bånn er han platearbeider og sveiser, og det var som praktiker skiensmannen første gang kom til Kongo. Det skjedde mens han var ungdomsleder i Bøle misjonsmenighet i hjembyen. En som stadig besøkte menigheten var Kongo-misjonær Martin Halland.

– Han var en av pionérene der ute, og jeg kjørte ham rundt når han var hjemme og holdt møter. «Du skulle vært med meg til Kongo», sa han en gang. Jeg hadde vært gift med Eldbjørg i to år og var fersk pappa, men tanken slapp ikke taket. Eldbjørg var tøff og sa ja. Jeg betalte alt selv, og var ute i syv måneder, forteller Kittilsen.

Det var i 1973. Målet var den lille byen Ngo med tilhørende landsbyer, på savannen i Kongos innland. Sakte men sikkert bygde de to pionérarbeiderne opp en misjonsstasjon og flere kirker.

– De stedlige lederne ga oss tomt til det vi trengte, forteller Kittilsen, som da var 25 år. Sammen med Halland bodde han på lasteplanet de første dagene. Senere bygget de et skur av bølgeblikkplater. Senga besto av to tønner med planker over, det samme gjorde kjøkkenbenken.

Ut på ny

Landsbykvinnene var de første til å ta imot evangeliet. Nesten alle kvinnene kom til tro i de fem småbyene omkring Ngo. Mennene var positive, men der stoppet det i begynnelsen. Så var det tid for å reise kirken på selve Ngo. Byggematerialer ble hentet, og dører, vinduer pluss kirkebenker satt sammen i hovedstaden, Brazzaville.

Resultatet ble en solid kirke med plass til 500, som er i bruk den dag i dag. Den unge nordmannen var ikke bare en dyktig bygningsarbeider, men også evangelist og sanger. Gitaren var alltid med på mopedturene hans rundt i området.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

BER FOR PRESIDENTEN: Påskeaften 1995. Karl Fredrik ber for Kongos daværende president Pascal Lissouba.

Eldbjørg og datteren Vera var med da Karl Fredrik dro ut på ny i 1975. Misjonsforbundets ungdomsorganisasjon underholdt familien. Karl Fredrik ble utnevnt til pastor med ansvar for hele Mpouya distrikt.

Hjerte for urfolket

Det «løsnet» på Ngo, og mange unge kom til tro. Landroveren var fylt til randen av ungdom når de dro ut på evangeliseringsturer. Først hadde de møte i bantulandsbyene, dernest i pygmébyene.

– Pygmeene er et underdanig folk som finnes i hele Sentral-Afrika. De er mer samlere og jegere enn jorddyrkere, og det var alltid de som sørget for maten til de store kirkefestene som ble holdt på Ngo ved jul og påske. Dit kunne det komme 1.000 mennesker. Karl Fredrik har en særskilt kjærlighet til urfolket.

– Det var stort første gang pygméene og bantuene hadde felles gudstjeneste. I dag skjer det hele tiden.

Skolekvaler

I motsetning til andre misjonærer hadde familien Kittilsen verken sjåfør eller hushjelp, slik det var vanlig på 1970-tallet. Sønnen Alexander ble født i lyset fra parafinlamper, og begge barna lekte sammen som kongoleserbarn flest. Det rant noen tårer da ekteparet så 8-årige Vera gå om bord i flyet som skulle bringe henne til internatskolen i Pointe Noire (PN). De visste det var måneder til de så henne igjen. Eldbjørg og Karl Fredrik har senere hatt mange kvaler fordi de sendte barna fra seg.

– Alle misjonærer gjorde det. Vi hadde ikke noe valg, men vi skjønte ikke konsekvensene.

Paris og Bøle

Da de kom hjem i 1987, hadde familien Kittilsen vært åtte år i Kongo. Karl Fredrik ble leder for Ansgarskolens Treningssenter for Evangelisering (ATE). ATE-studentene hadde praksis i det franske misjonsforbundets menighet i bydelen Romainville i Paris.

LA AFRIKA LEVE: I 1999 mobiliserer Kittilsen med pastor- og prestevenner en stor fredsmarsj fra Skien til Oslo. Målet var Utenriksdepartementet og daværende utenriksminister Knut Vollebæk.

Pendlingen tok på. Parallelt så han hvordan hjemmemenigheten på Bøle langsomt ble svekket. Kun eldre var igjen. Gründeren så muligheter, veteranene var positive og i løpet av kort tid var Misjonshuset utvidet og menigheten i gang med egen barnehage. Speiderarbeidet kom i gang igjen og dertil egen bordtennisklubb.

14 trailere til Romania

Da bildene fra den rumenske revolusjonen sveipet over fjernsynsskjermene før jul 1989, reagerte Karl Fredrik lynkjapt. Lillejulaften var brosjyrene klare, julaften ble de delt ut og tredje juledag strømmet klær og matvarer på. Med hjelp fra menighetsfolket i Grenland fylte han to trailere med klær og nødhjelp til det rumenske folket.

I januar gikk neste transport, denne gang bestående av 14 trailere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Gullegget var familiepakkene, som vi kalte dem – hver bestående av klær, mat, leker og ett nytestamente. Pakkene ga vi til de myndighetsrepresentanter som fortsatt hadde folkets tillit eller «Redningsfront»-gruppene, som styrte store deler av landet etter revolusjonen. Vi besøkte også flere av de beryktede barnehjemmene lenge før de kom på Dagsrevyen.

På rumensk tv

Det meste ble fordelt til familier i de fattigste landsbyene i Moldova-området, men tre biler ble dirigert til Bucuresti. Fra én av dem ble det delt ut gravlykter til alle som hadde mistet noen av sine. Rumensk fjernsyn snappet opp utdelingen, og Karl Fredrik fikk tale til folket i beste sendetid. Dermed ble han og Grenlandsaksjonen for Romania kjent over hele landet.

Grenlandsaksjonen pågår med full styrke fortsatt selv om Kittilsen har trukket seg fra ledelsen. Per dags dato har organisasjonen sendt 240 vogntog med hjelp til Romania, samt enkelttransporter til Estland, Kroatia og Bulgaria.

Det fortelles at Karl Fredrik Kittilsen har en egen evne til å bli kjent og fortrolig med alle slags mennesker. For ham er det også naturlig å avslutte samtaler med bønn, i flyktningleirer eller i presidentpalass.

I 1995 var han og Eldbjørg tilbake i Kongo. Strid mellom to etniske grupper hadde ført landet ut i en borgerkrig i 1993. To år etterpå var landet delt i tre fraksjoner, ledet av henholdsvis Sassou Ngouesso, Bernard Kolelas og den sittende presidenten Pascal Lissouba. Med utgangspunkt i gamle relasjoner fra misjonærtiden hadde Kittilsen kontakter i alle leire og jobbet intenst for å støtte en gryende demokratibevegelse gjennom bistands-, freds- og forsoningsorganisasjonen «La Kongo Leve».

Påskeaften ble ekteparet Kittilsen kalt til presidentpalasset der de fikk snakke med og be for Lissouba.

Fredsmekler

Samtlige misjonærer måtte flykte da landet tross alle fredsbestrebelser ble kastet ut i en blodig borgerkrig i 1997. I tiden som følger blir Kittilsen en viktig mekler. I Paris møter han både Sassous folk og presidentfruen Jocelyne Lissouba, før han flyr til Kongo. Der blir han møtt av ambassadør Andrè Hombessa samt presidentens folk. Sammen med forhandlingsdelegasjonen fra Gabon og to svenske sykepleiere blir de fløyet til Brazzaville i et gammelt militærfly. Etter å ha sirklet rundt og ventet på at stridigheter på flyplassen skal ta slutt, lander de og kaster seg rett inn i en skuddsikker bil ved flytrappa. På vei til det nøytrale Bakongo-området ser de ødeleggelsene og de mange drepte langs veien.

Vel framme samtaler Kittilsen flere ganger med presidenten og med Kolelas. Han får også bringe sitt fredsbudskap direkte på nasjonalt TV.

Etter å ha besøkt flyktningleirer sør for Brazzaville, smeller det rundt delegasjonen på alle kanter. Den norske fredsmekleren ringer utenriksminister Knut Vollebæk på satellittelefon for å gjøre ham oppmerksom på situasjonen. For å nå Pointe Noire måtte følget gjennom den ugjestmilde Mayombe-skogen samt passere en rekke militærkontroller.

– Det er den tøffeste reisen i mitt liv, sier Karl Fredrik kort.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kort tid etter får han en telefon på natta hjemme i Norge. En av aksjonslederne i Kongo forteller at de militære har overgitt seg i den sørlige delen av landet. Folk henger opp t-skjorter med La Kongo Leve sitt fredsbudskap på husene sine, forteller han. Om nordmannen vil gjøre motparten kjent med den nye situasjonen? Kittilsen ringer straks Sassous folk i Paris. Resultatet blir fred, om enn skjør.

– Jeg vet ikke eksakt hvor mye La Kongo Leve betød for fredsløsningen. Men jeg tror vår innsats hadde mye å si.

Fredsmarsj

To år etter mobiliserer Kittilsen med pastor- og prestevenner en stor fredsmarsj fra Skien til Oslo. Over 1.000 mennesker legger ut fra Skien med et fredsbudskap som nå gjelder hele Afrika. «La Kongo Leve» er blitt til «La Afrika Leve», og langs hele ruta møter Kittilsen og følget lokale ordførere, skoler og menigheter. Målet er Utenriksdepartementet der utenriksminister Knut Vollebæk tar imot marsjdeltagerne og deres fredsresolusjon. Fra UD går veien til Løvebakken der stortingsrepresentant Marit Nybakk venter.

– Marsjen ble ekstra betydningsfull fordi den falt sammen med et besøk av kirkeledere fra Rwanda, og fordi Radio France International sendte daglige reportasjer fra Norge til mange afrikanske land, poengterer Kittilsen.

Fredsmarsjen fører til at han blir invitert til Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda. I Rwanda møter han den unge fredsentusiasten M. Kubiza, som vil starte en avlegger av «La Afrika Leve» i hjemlandet. I dag er dette en selvstendig organisasjon som driver et omfattende humanitært arbeid.

Skoler i samarbeid

Å liste opp alle initiativ og stiftelser Karl Fredrik Kittilsen har stått og står i bresjen for, vil falle langt utenfor rammen av èn artikkel. Men «Skoler i samarbeid» må nevnes.

– Det er jeg stolt av. 16 skoler i DR Kongo og ti skoler i Grenland har inngått vennskapskontrakter. Det innebærer at flere titalls lærere fra Grenland har vært i Kongo og jobbet, og omvendt. Elevene her hjemme er blitt involvert i å skaffe kongolesiske medelever alt fra skolepulter og stoler til penner og fotballer.

Gründer

Etter å ha stått på i menigheten på Bøle i en årrekke tok pastor Kittilsen fatt som gründer i bydelen Moflata i Skien. Elim misjonshus var på nedleggelsens rand da Misjonsforbundet-pastoren trådte til. Han fikk uventet hjelp av butikk-kjeden Rema, som tilbød menigheten gode vilkår om de ville selge deler av tomta og innrede kirkelokaler på toppen av en ny Rema-forretning. Slik ble det. Som nesten-pensjonist har han dratt seg ut av Moflata-ledelsen og er nå «bare» involvert i revitalisering av misjonsmenigheten i Tuddal, hvor familien har hytte – og engasjement i Skotfoss og i Normisjon, Skien.

Angst og mareritt

Kittilsen legger ikke skjul på at innsatsen har kostet.

– Jeg har hatt perioder med mye angst og mareritt. Minnene fra borgerkrigen kommer ennå til meg om nettene. Det koster meg mye å reise nå. Nylig måtte jeg avlyse en tur til Kongo.

På hytta får han bearbeidet mye. Der har han laget drivhus og dyrker alt de bruker av grønnsaker.

– Vi er litt tilbake i Kongo der oppe. Med tolv mål tomt er vi så godt som alene i skogen, smiler nybrottsmannen, som ikke lar oss gå før han har berømmet sin kone.

– Eldbjørg er bare helt utrolig. Hun har ikke sagt nei til noe jeg har gått i gang med – selv når hun kunne risikere at jeg ikke kom levende hjem.