Luther og djevelen
Djevelen ble nok nedkjempet av Jesus på korset, men helt til den siste dag gjør han sitt «beste» for å myrde og ødelegge.
I Luther-året gjorde jeg noen undersøkelser i Store katekisme, blant annet om betegnelsen djevelen. Jeg fikk en kraftig tankevekker. «Djevelen» nevnes hele 70 ganger!
Vi nøyer oss ofte med upersonlige begreper som «ondskap» eller «det onde». Luther derimot omtalte djevelen som «det ondes» store inspirator og kilde, sjelefienden, denne verdens fyrste. Djevelen er ikke et «det», men et «han». Djevelen ble nok nedkjempet av Jesus på korset, men helt til den siste dag gjør han sitt «beste» for å myrde og ødelegge. Det visste Luther.
Luther var ingen apostel. Alt han skrev skal underordnes Bibelen. Når det gjelder temaet djevelen, kan vi likevel raskt trekke følgende slutning: Luthers uttrykksmåter er – både i omfang og skarphet – langt mer i pakt med sentrale tanker i NT enn dagens forsiktige språkbruk.
I NT er djevelen en person med onde baktanker. Han vil erobre den enkeltes hjerteliv og infiltrere kirkelivet. Han kan opptre tilsynelatende selvmotsigende. Det ser vi i Jesu lidelseshistorie. Han prøvde å hindre Jesus fra å dra til Jerusalem for å lide og dø – samtidig som han var en hovedaktør i ondskapen som møtte Jesus.
Denne uberegneligheten er et trekk ved hans vesen. Dess viktigere er det å være våken. Det skal vi se mer på i morgen.
