«Ingen bør ta lett på de skildringene av arbeidshverdagen som de spurte prestene har formidlet. Samtidig ligger det en spenning under overflaten her», skriver Tarjei Gilje. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Kvinnelige presters arbeidsforhold

Det er ukristelig å umyndiggjøre kvinner.

Onsdag presenterte Den norske kirke en undersøkelse avhvordan kvinnelige prester opplever arbeidsforholdene.

Det er første gang en slik undersøkelse blir gjennomført. Her i avisen kunne vi fredag lese at en av fire kvinnelige prester opplever ubehagelige kommentarer knyttet til alder og utseende.

Det alene viser at kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen har rett når hun sier at arbeidet med å bedre kvinnelige presters arbeidsforhold må ha arbeidsgivers kontinuerlige oppmerksomhet.

Funnene i undersøkelsen varierer en del mellom ulike bispedømmer.

I Bjørgvin opplever 38 prosent av de kvinnelige prestene at det ikke er likestilling i Den norske kirke, mens 17 prosent sier det samme på landsplan. I Nord-Hålogaland svarer 29 prosent at de ikke opplever likestilling.

I Stavanger er det 19 prosent av de kvinnelige prestene som ikke opplever likestilling. Ut fra etablerte antakelser kan man si at tallene er lite overraskende for Bjørgvins og Nord-Hålogalands del.

Vestlandet er regnet som mer teologisk konservativt generelt sett, og i vårt nordligste bispedømme bidrar ikke minst læstadianismen til en sterkere konservativ forankring.

Men ut fra de samme antakelsene er det noe mer uventet at de kvinnelige prestene i Stavanger svarer omtrent i tråd med landsgjennomsnittet på spørsmålet om opplevd likestilling.

Nidaros-biskop Herborg Finnset sier i en pressemelding at hun er glad for det som er oppnådd på likestillingsfeltet, men vil ta tak i problemer knyttet til at kvinnelige prester opplever uakseptable arbeidsforhold.

Det er særlig de yngre kvinnelige prestene som har meldt om uønskede kommentarer, og biskopen understreker med rette behovet for å utvikle både bedre holdninger og ikke minst bedre praksis på dette området.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et annet funn i undersøkelsen er at en av tre kvinnelige prester i Den norske kirke har opplevd uønskede hendelser basert på sitt kjønn og yrke.

Nidaros er det bispedømmet hvor den høyeste andelen prester melder om slike hendelser, etterfulgt av Bjørgvin, Sør-Hålogaland og Borg.

Preses Olav Fykse Tveit påpeker at Den norske kirke er juridisk forpliktet til å sørge for et «godt og trygt arbeidsmiljø, der alle kjenner seg respektert og godt ivaretatt», som han sier det. Dette knytter han til kirkens teologi.

Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy skriver også i en pressemelding at «Likestilling er viktig ut fra et kristent og bibelsk ståsted. Undersøkelsen viser vi har noe å jobbe videre med, også der hvor mange av respondentene svarer positivt».

Fra sentralkirkelig hold vil man nå etablere en koordineringsgruppe, ledet av preses og kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, og man vil gi opplæring både i gjeldene lovverk og i varslingsrutiner.

Rapporten tegner et sammensatt bilde av hvordan kvinnelige prester opplever arbeidsforholdene rundt i landet. En del av tilbakemeldingene ser ut til å være knyttet til hendelser også kvinneprestmotstandere vil ta avstand fra.

For eksempel de som er handler om alder og utseende. Disse funnene føyer seg inn i et generelt bilde i samfunnet, hvor vi slett ikke er ferdige med å utvikle reell likestilling mellom kjønnene.

Det er ukristelig å umyndiggjøre kvinner, og det er ukristelig å snakke nedsettende om kvinnelige prester. En del av funnene i undersøkelsen kan derfor håndteres på samme måte i kirken som på enhver annen arbeidsplass.

Men noen av tilbakemeldingene er det mer komplisert å finne ut av.

Man må være laget av is og stein for å ikke forstå at det oppleves svært ubehagelig når man som kvinnelig prest, med en indre kallsopplevelse som neppe skiller seg fra den mannlige prester kjenner på, opplever at selve ens kjønn blir brukt imot en.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor er det ingen grunn til å tvile på selve realiteten i at mange kvinnelige prester har hatt ubehagelige opplevelser.

Dette er det nødvendig å ta på det største alvor, og til å tenke bevisst gjennom hvordan man snakker om andres kall og tjeneste i alle slags sammenhenger.

Samtidig må man også kunne spørre om det i det hele tatt går an å leve med den teologiske uenigheten i spørsmålet om kvinners prestetjeneste uten at det kan føre til ubehagelige opplevelser.

For hvis man er av den oppfatning at prestetjenesten i den kristne kirke er forbeholdt menn, kommer man ikke så lett unna at formidlingen av denne overbevisningen vil kunne oppleves sårende - også om man er aldri så varm, respektfull og nyansert i både ordvalg og fremtoning.

Den lille gruppen prester i Den norske kirke som ikke finner bibelsk rom for kvinnelig prestetjeneste vil nok føle seg enda mer kneblet etter denne undersøkelsen.

I tillegg til den teologiske uenigheten, ser vi at også lovverket blir løftet frem som selvstendig moment i argumentasjonen.

Budskapet til disse prestene er tydelig: de kan få bli værende i kirken, men de bør ligge ganske lavt med sitt ståsted.

Det er positivt at en slik undersøkelse har blitt gjennomført. Den gir oss kunnskap vi tidligere ikke hadde. Og den setter søkelyset på problemstillinger som angår alle som er opptatt av Den norske kirke.

Ingen bør ta lett på de skildringene av arbeidshverdagen som de spurte prestene har formidlet. Samtidig ligger det en spenning under overflaten her.

For det kan for eksempel godt tenkes at flere av dem som av overbevisningsgrunner er motstandere av kvinnelig prestetjeneste, samtidig er blant de mest eksemplariske i selve den kollegiale omgangen med sine kvinnelige kolleger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor må vi skjelne mellom generelt forstokkede holdninger og respektløs og nedlatende omtale av andre på den ene siden, og samvittighetsfull teologisk overbevisning på den andre.