Hvor får de sin råskap fra?

Hvorfor gjør ikke menneskelig lidelse inntrykk på torturistene?

Det har skjedd noe. Verden er forandret. Freden er borte. Det skjedde noe morgenen den 23. juli. Det rev tak i hele meg da jeg morgenen etter terrorhandlingene våknet til meldingen om et drapstall på nesten 80 mennesker. Norge var i sjokk.

En enslig terrorist hadde klart å ta livet av mange titalls mennesker. Ofrene var uskyldige barn på sommerleir, av terroristen betraktet som soldater i en kulturrevolusjon.

Statistikk er noe av det farligste som er. Antallet drepte i trafikken, i flyulykker, av kreft, i krig, i terror, i drap på gata.

Hvert år skrives det utallige statistikker over antallet drepte og skadede. Selvsagt nødvendig til sitt bruk. Men når vi får vite at antallet drepte i 20 av de mest dødelige konfliktene i verden økte med nesten 30 prosent fra 2013 til 2014, er det tall vi vanskelig kan forholde oss til.

Bak hvert eneste av disse tallene gjemmer det seg menneskelig lidelse. Det er først når denne lidelsen får et ansikt at vi kan kjenne empati og forståelse.

Men hva gjør vi når menneskelig lidelse ikke lenger skaper empati?

De siste ukene har vi fått et skremmende eksempel på dette. Minst tre gjerningsmenn klarte å ta seg inn i konserthallen Bataclan for deretter å slakte ned konsertdeltakerne bakfra.

Vi kan bare tenke oss de skrekkscenene som utspant seg da det gikk opp for publikum hva som skjedde. Det fortelles grufulle historier om mennesker som klamrer seg fast til døde venner.

Hvorfor gjorde ikke skrikene inntrykk på gjerningsmennene?

Kari Fure skriver i boken «Flukten fra Syria og Irak» om hvordan etniske minoriteter i Irak og Syria lider og blir forfulgt. Hun forteller om en assyrisk prest som blir kidnappet og til tross for at familien klarer å betale løsepengekravet, blir presten drept:

«Om kvelden 11. oktober blir prestens halshugde og maltrakterte kropp funnet utenfor Mosul. Armer og bein er kuttet av, og hodet er plassert på brystkassen.»

Hvorfor gjør ikke menneskelig lidelse inntrykk på torturistene?

Det kan nevnes en rekke bestialske angrep og konflikter gjennom verdens historie: Nazi-Tysklands systematiske utrydding av jøder, sigøynere, handikappede og seksuelle minoriteter.

Det stalinistiske diktatur med deres grusomme arbeidsleirer. Det armenske folkemordet som blir beskrevet som en av de mest effektivt gjennomførte noensinne.

Fure skriver: «I regionhovedstaden Baskale foregikk massedrap av et slikt omfang at hele stedet fremsto som en dødsleir.» Igjen sitter jeg med spørsmålet: Hvor er den menneskelige empatien oppe i det hele?

Det er forsøkt å gi mange svar. Den politiske filosofen Hannah Arendt utviklet en teori om ondskapens banalitet etter at hun fulgte rettsaken mot den tidligere SS-offiseren Adolf Eichmanns rettssak i Jerusalem i 1961.

Ifølge Arendt legitimerer gjerningsmennene sine handlinger ved at de bare følger ordre. De unntar seg et personlig ansvar så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende normer legitimerer handlingene. Banaliteten handler om at det som burde være utenkelig, blir normalt.

Derfor er statistikk så farlig. Det fører ganske umerkelig til en avpersonifisering av mennesket. Dypest sett er det alltid dette som skjer når vi slutter å betrakte et annet menneske som like viktig og verdifullt som oss selv.

I krigssituasjoner blir soldatene drillet i å betrakte motparten som militære mål og ikke som menneskelige mål. Når mennesket blir avkledd sin verdighet, står ingenting mellom oss og ondskapen.

Dypest sett ligger kimen til dette i den manglende evnen til å se gudsbildet i ethvert menneske. Uten empati og kjærlighet har vi ikke den ressursen som skal til for å stå imot.

Under folkemordet på armenerne var det enkeltmennesker som brøt med myndighetenes voldsbruk.

Fure skriver: «Der var både grupper og enkeltpersoner som forsøkte å hjelpe. Ikke minst var yazidiene de kristnes allierte. Kristne på flukt fikk hjelp av yazidier i Sinjarfjellene.»

Tilsvarende får vi rapporter om muslimer som hjelper kristne som er under stort press av islamske fundamentalister i dag.

Filmen «Schindlers liste» forteller den sanne historien om hvordan forretningsmannen Schindler redder jøder fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.

Det gir håp for råskapens tid. Det gir håp om en annen verden.