Russland og Frankrike i spissen mot ISIS

Vi i Vesten er på rett vei. En bredt anlagt vestlig offensiv for raskest mulig å knekke det islamistiske barbariet og dets anslag mot moderniteten er i gang, med Frankrike og Russland i den militære lederrollen. Nå kommer også det betimelige spørsmål fra militært og sivilt politisk hold: Hvorfor har Frankrike bedt EU om støtte til offensiven? Var ikke Nato et mer presist valg av alliansepartner?

Det underliggende spørsmål gnager samtidig på bevisstheten hos vestlige observatører, stadig mer påtrengende, og kruser overflaten i den aktuelle samfunnsdebatt etter Paris, 13. november:

– Har USA gjort seg irrelevant i kampen mot islamistisk terror, etter årrekkers innsats i Syria og Irak uten påviselige resultater.

Verdens sterkeste militærmakt har spilt seg selv helt på og utenfor sidelinjen, parallelt med at Russland har plassert seg høyt opp på banen.

Møtet mellom presidentene Obama og Putin under G20-toppmøtet nylig fremkalte et globalt sukk av lettelse, men samtidig fremkalte det en ubehagelig følelse i Vest – av at dette møtet kom i stand som en dyd av politisk nødvendighet fra USAs side, for å vise verden at landet (ennå) har en rolle å spille i det som siste uke er blitt Frankrikes krig – mot islamismen. Frankrikes og Russlands krig.

Russlands forsvarsminister har henvist til FNs charter – etter flyterroren over Sinai, da et russisk passasjerfly med over 200 passasjerer om bord ble sprengt av en bombe underveis fra Sharm el-Sheikh.

Charteret fra 24. oktober 1945 påpeker i artikkel 51 at individuelt og kollektivt selvforsvar er tillatt, dersom et væpnet angrep på et an medlemslandene finner sted.

Formuleringen er slik: «Nothing in the present Charter shall impair the inherent right of individual or collective self-defence if an armed attack occurs against a Member of the United Nations, until the Security Council has taken measures necessary to maintain international peace and security.»

Hva har så sikkerhetsrådet gjort i dagene etter 13. november i år? Fint lite. Hittil. Så sent som 17. november, fire dager etter terroren i Paris, gjennomførte Sikkerhetsrådet en (allerede berammet) debatt om konflikthindring.

Generalsekretær Ban Ki-moon understreket at antiterror-tiltak også må håndtere «root causes», det han mente var de grunnleggende årsaker til terror. Blant disse nevnte han dårlig styresett, urettferdighet og eksklusjon. «Dagens voldelige konflikter og ekstremisme har gjerne sine røtter i en blanding av eksklusjon, mangel på likeverd, korrupsjon og undertrykkelse, feilgrep fra regjeringer, feil bruk av naturressurser, frustrasjon og fremmedgjøring blant folk som ikke har jobb og muligheter», sa Ban Ki-moon.

Det ble derimot sagt lite om andre typer av terrorbekjempelse regnet fra 13. november 2015. Det vesle som ble sagt fra generalsekretærens side var rett og slett en advarsel mot å ty til det han kalte «represalier mot muslimer, spesielt flyktninger og (muslimske) innvandrere».

Dette betyr i klartekst at Sikkerhetsrådet slett ikke har hatt til hensikt å ta «nødvendige skritt for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet», slik FNs grunnlov anviser. Og inntil slike skritt blir tatt, må Frankrike og Russland ha adgang til selvforsvar. Hvilket skjer.

Russland og Frankrike skal ifølge charteret rapportere sine tiltak inn til Sikkerhetsrådet. Denne formaliteten blir formodentlig tatt vare på, fortløpende. Noe mer kan man ikke forlange som svar på FNs grunnleggende krav. Sikkerhetsrådet har gjennom sin anemi og handlingslammelse fratatt seg selv ansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Siste ukes påtrykk fra president Hollandes side har – betimelig nok – beveget Sikkerhetsrådet i riktig retning. Det gjenstår å se om FN ønsker å legge makt bak de millioner ord om å bekjempe ISIS.

USA har på samme måte fratatt seg selv en militær lederrolle, gjennom altfor svak innsats mot ISIS. President Barack Obama sa i sin tale til G20-møtet i Tyrkia at USA og dets allierte har klart å innskrenke terror-organisasjonens kontroll over betydelige områder i Syria og Irak.

Dette er riktig hva angår visse områder langs grensen til Tyrkia. Men Obama tok munnen for full når det gjelder den territoriale ISIS-kontrollen forøvrig. Utrolig nok, men likevel lett forklarlig, har islams bødler sikret seg store områder, spesielt i Irak – og gjør det fortsatt.

Forklaringen er at sivilbefolkningen i sunnimuslimske områder svært ofte støtter ISIS. De dyrker et religiøst fellesskap med ISIS, rotfestet i en gren av wahhabismen, nemlig den grenen som tar avstand fra «kongens autoritet» som en av de tre pillarer i sunnimuslimenes wahhab-religion, en foreldet kvasireligion som utrolig nok har støtte fra millioner av sunnimuslimer verden over. Kongemakten i Saudi-Arabia hviler på den andre grenen. Denne «modernistiske» grenen prøver ISIS å sage av, uten å lykkes.

Så angriper man modernismen i Vesten i stedet. Og dette gjør ISIS på en djevelsk smart måte, ved å provosere frem holdninger som måtte finnes i folkedypet og dermed oppildne til religiøs konflikt – også i Vesten. Våre «gråsoner» skal elimineres. Krigen er i så fall utvidet.

Så åpner vi – som et svar på dette – for øket islamistisk innflytelse i våre samfunn, i tråd med Ban Ki-moons oppskrift.

Noen av oss ønsker at vi stiller oss mer avventende og mindre naive, samtidig som vi umiddelbart og uten å nøle må ta nakketak på ISIS – overalt. Det betyr en sterkt utvidet overvåkning også i det norske samfunnet.

Det er en del av det å ta konflikten – nå!