Dødsoffer nummer 20

Mandag ettermiddag kom antall drepte israelere under den pågående voldsbølgen opp i 20. Det siste offeret var den 18 år gamle soldaten Ziv Mizrahi, som ble knivstukket ved en bensinstasjon like nord for Jerusalem.

Angrepet skjedde et stykke ut på dagen, og vi rakk ikke å få det med i papiravisen vår. Heller ikke andre aviser eller nyhetsbyråer satte av nevneverdig plass til hendelsen. NTB nevnte angrepet med én setning, som et vedheng til saken om de arabiske jentene som angrep en eldre mann med saks:

«En palestiner ble skutt og drept av israelske soldater etter et knivangrep på en bensinstasjon mellom Jerusalem og Ramallah på den okkuperte Vestbredden mandag.»

For kort tid siden ville terrorangrepet garantert fått mer plass i mediene, men etter flere hundre voldshandlinger er dette blitt rutine. Det er vanskelig å skille alle angrepene fra hverandre.

Hendelsen inneholdt imidlertid mye dramatikk. En palestiner på 16 år knivstakk Ziv Mizrahi gjentatte ganger i hjerteregionen. Sekunder før han døde klarte den unge soldaten å skyte terroristen og reddet dermed med all sannsynlighet livet til en kvinnelig medsoldat, som ble sendt til Shaare Zedek-sykehuset med lettere skader.

Flere israelske medier har de siste dagene fått med seg at det ikke er første gang Mizrahi-familien er rammet av terror. Under den andre intifadaen ofret Zivs onkel Alon livet i et forsøk på å stanse terroristen som sprengte Hillel-kafeen i luften. Alon Mizrahi (22) ble etter sin død hyllet som en helt. Og i Givat Zeév, nord for Jerusalem, ble gaten til Mizrahi-familien kalt for Alon-gaten.

I 2003 var jeg selv på min første tur til Israel som journalist. Intifadaen var på sitt voldsomste, og nesten ukentlig ble Jerusalem utsatt for terrorangrep. Selvmordsbombere sprengte seg selv og andre i luften både på Ben Yehudas kaféer og i Jaffagatens busser.

I redaksjonen ble det diskutert om forholdene var så farlige at jeg burde bli hjemme, men det ble til slutt bestemt at jeg fikk lov å reise. I menigheten min i Bergen ba alle bibelgruppene om at jeg skulle ha en trygg reise.

For å være helt på den sikre siden, installerte jeg meg på det norske gjestehuset Bet Norvegia i German Colony, en rolig bydel litt sør for sentrum. Da jeg om kvelden trengte noe å spise, gikk jeg til den lokale kafégaten Emek Refaim. Valget falt på den splitter nye Hillel-kaféen, men i døren ble jeg stanset av sikkerhetsvakten, som forklarte at kaféen var full. Jeg hadde sett meg ut et ledig bord ved vinduet, men en middelaldrende mann og en ung dame kom meg akkurat i forkjøpet.

Sikkerhetsvakten forklarte at jeg var velkommen til å vente ute på fortauet, men sulten som jeg var, kjøpte jeg istedet en falaffel på et lite gatekjøkken like ved. Et kvarter senere var jeg tilbake på gjestehuset, og i det jeg lukket døren til rommet mitt hørte jeg eksplosjonen.

Først trodde jeg drønnet kom fra sentrum av byen. I de dager fantes ikke noe trådløst nettverk, men etter litt om og men klarte jeg å koble datamaskinen til internett via mobiltelefonen. På nettsiden til The Jerusalem Post leste jeg at for aller første gang hadde en selvmordsbomber sprengt seg i German Colony.

Ute på Emek Refaim-gaten var det kaos. Siden mange ikke lenger turde å besøke kafeene i sentrum, var kaféene og restaurantene i German Colony stappfulle. Folk strømmet ut på gaten da de hørte eksplosjonen, og politi og ambulansepersonell måtte brøyte seg gjennom folkemengden for å nå frem til eksplosjonsstedet. Der den nye og opplyste Hillel-kaféen sto minutter tidligere, var det nå bare et svart, rykende hull. 9. september 2003 mistet syv mennesker livet og 50 personer ble skadet i en av de verste terroraksjonene under den andre intifadaen.

Antall døde kunne vært mye høyere hadde det ikke vært for den raske reaksjonen til sikkerhetsvakten. Han ble sprengt i fillebiter mens han holdt rundt terroristen og hindret han i å utløse bomben inne i selve kaféen. Denne kvelden reddet Alon Mizrahi manges liv, inkludert mitt eget.

Men samtlige som satt ved vinduene ble enten drept eller hardt skadet. Det ble raskt kjent at den middelaldrende mannen ved «mitt» bord var David Applebaum – Shaare Zedek-sykehusets ekspert på å behandle terrorofre. Den unge damen var datteren hans, Nava Applebaum.

David Applebaum hadde akkurat kommet hjem til Jerusalem fra New York, hvor han hadde forelest på et seminar i anledning toårsmarkeringen for terrorangrepet i september 2001.

Denne kvelden var de ute sammen for siste gang som far og datter. Dagen etter skulle Nava ha giftet seg, men slik gikk det ikke. I stedet måtte bryllupsgjestene kle seg i sort.