Frykt ikke!

Guds hjerte for hver enkelt av IS-krigerne er at de skal bli frelst. Enten du liker det eller ikke; Jesus døde også for dem, og han elsker hver enkelt av dem.

Den siste uken har vi sett ondskapen og hatet utfolde seg i blant annet Paris, Libanon og Mali.

Europa er på tå hev, og frykten brer om seg, og med det et ønske om hevn og død over IS-krigerne.

Det er naturlige menneskelige reaksjoner. Men som kristne er vi kalt til å følge Mesteren. Han som sa:

«Frykt ikke, i min fars hus er det mange rom...». Han som sa «Velsign den som forbanner dere og be for dem som forfølger dere...».

Det første en kristen kan gjøre når terroren nok en gang blir førstesidestoff, er å be til Gud den allmektige – be om at færrest mulig liv går tapt og at de ansvarlige blir tatt og holdt til ansvar.

Men også mer enn det: Vi må be om at IS-krigerne får et møte med den levende Jesus Kristus. Hans kjærlighetsmakt er større enn hatets ideologi.

Guds hjerte for hver enkelt av IS-krigerne er at de skal bli frelst. Enten du liker det eller ikke; Jesus døde også for dem, og han elsker hver enkelt av dem. De er blinde og fanget av sitt eget hat.

Kanskje tenker du at jeg er naiv som mener vi må møte terrorister med bønn, og dette er ikke tenkt å være noe politisk svar på utfordringene vi står overfor.

Jeg ser at politikerne må svare med de midlene de har tilgjengelig, også militære, men det er ikke det som dypest sett er svaret på denne krisen vi nå ser.

Det trengs en radikal endring i tenkemåte hos dem som mener at det er riktig å drepe i Guds navn. Og da er bønn helt essensielt. La ikke frykten få tak hos deg, men be slik Jesus lærte oss; «Frels oss fra det onde, for makten er din...».

Det andre vi som kristne er kalt til å gjøre er å ta imot dem som flykter fra krig og elendighet. Uansett av hva du måtte mene om asylpolitikken i dette landet, må vi gjøre vårt ytterste for å ta imot dem som allerede er kommet hit, på en god måte.

Det er tid for oss å gå ut av komfortsonen vår og gjøre alt vi kan for at de som kommer hit skal kjenne tilhørighet og bli integrert i samfunnet vårt. Dersom ikke mennesker av god vilje når ut til dem, er det mulig at kriminelle eller radikale islamister gjør det. Vi har ingen tid å miste.

Dersom vi forblir passive kan vi indirekte bidra til å rekruttere den neste terroristen. Så alvorlig er det.

Enslige mindreårige er spesielt sårbare og trenger villige voksne som kan hjelpe dem til å bli en del av fellesskapet vårt; som kan vise dem og lære dem om hvordan ting fungerer her.

Det finnes så mange ting du kan gjøre; begynn gjerne med å ta kontakt med det nærmeste flyktningmottaket og hør hva de trenger. Inviter en familie hjem til deg.

Meld deg som verge for en mindreårig flyktning. Ta noen ungdommer med på fotballkamp. Inviter barna med på håndballtrening sammen med dine barn.

Gjør det som kjennes naturlig for deg og som passer med dine interesser. Inviter dem inn i din verden.

Men helt uten et visst sosialt ubehag blir det nok ikke, det er en kultur- og kommunikasjonskløft der som krever innsats for å krysses.

Det vil koste deg noe, og det vil kreve endringer i dine prioriteringer. Til gjengjeld kan du få venner for livet og et rikere og større perspektiv på verden vi lever i.

Vi skal ikke bare nå ut for å hindre radikalisering, men fordi Guds kjærlighet driver oss til å følge Mesterens bud:

«Jeg var fremmed og dere tok imot meg...» og «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler...».

Og når folkeslagene bokstavelig talt kommer på dørstokken vår, må vi for Guds rikes skyld, og hans navns skyld, nå ut til dem. Vi kan få vise dem Guds uendelig store kjærlighet. Det er mange rom i Guds hus, og vi kan være med på å fylle dem dersom vi er villige til å være Jesu hender og føtter. Vi har ingen tid å miste!