MARKERING: I 2015 avslo statsminister Erna Solberg en invitasjon til å delta ved markering i forbindelse med at det var 100 år siden folkemordet begynte, i stedet sendte Norge sin ambassadør noe som indikerte at Norge så på dette som en markering av mer lokal art, skriver historiker Knut Flovik Thoresen.

Folkemordet på armenerne 
og Norges moralske plikt

Det armenske holocaust regnes som det første moderne folkemordet. Hvorfor får ikke dette folkemordet større oppmerksomhet i Norge?

«Hvem, tross alt, snakker i dag om utryddelsen av armenerne». (Adolf Hitler i tale 22. august 1939).

Den 24. april er minnedagen for ofrene for folkemordet på 1,5 millioner kristne armenere begått av Tyrkia i kjølvannet av den første verdenskrig. Det er i dag ingen reell historiefaglig uenighet om at folkemordet, som er verdens nest best dokumenterte, fant sted.

Adolf Hitler så på den tyrkiske revolusjonen og den «armenske løsningen» som et eksempel til etterfølgelse. Logikken i setningen fra Hitlers tale, er at man kan begå folkemord for å oppnå sine mål, om få år ville det likevel være glemt.

Folkemordet ble begått i perioden 1915-1920. Det armenske holocaust, regnes som det første moderne folkemordet. Hvorfor får ikke dette folkemordet større oppmerksomhet i Norge?

Illegitime revisjonister får uten å bli motsagt fremme påstander i norske medier som for eksempel denne:«Faktumet er at det armenske folkemordet ikke har blitt bevist historisk, men blir fremsatt som et politisk motiv»

Svaret på hvorfor ikke HL-senteret eller noen av de andre institusjonene som arbeider med folkemord reagerer ligger sannsynligvis i det at man som oftest relaterer valg av det som får fokus fra historien til dagsaktuelle temaer og verdier. I disse dager passer det ikke å terge på seg Tyrkia, men kan vi i anstendighetens navn egentlig ta slike hensyn?

Den tyrkiske staten benekter at det ble begått et folkemord og tyrkisk historiebruk rettes i stor grad mot å beskytte den ideologien som det moderne Tyrkia bygger på. I Tyrkia er historie som ikke bygger opp under Erdogans nasjonalistisk-islamske prosjekt forbudt. Det er derfor viktig at Norge stiller krav til Tyrkia om anerkjennelse av fortidens ugjerninger.

Under første verdenskrig stod Tyrkia på sentralmaktenes side. Disse bestod av Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og det døende ottomanske riket. Tyrkias kristne minoritetene – blant dem armenerne - sto i veien for et rent tyrkisk og muslimsk Tyrkia og måtte fjernes. Men den første verdenskrigen som bakteppe, fikk det tyrkiske lederskapet anledningen til å sette i gang med myrderiene.

Folkemordet på armenerne ble innledet den 24. april 1915 ved at det tyrkiske lederskapet arresterte og drepte 250 armenske ledere og kjente intellektuelle. Selve utryddelsen skjedde i form av utsulting, deportering og rene massakre, organisert av tyrkiske myndigheter.

De fleste døde under selve deporteringen. Det å sende hjelpeløse mennesker ut på dødsmarsj ørkenen uten mat og vann ble gjort med hensikt for å drepe og utrydde. I følge FN’s folkemordskonvensjon er betingelsen for at noe skal kunne kalles et folkemord, at man har til hensikt å tilintetgjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 2015 avslo statsminister Erna Solberg en invitasjon til å delta ved markering i forbindelse med at det var 100 år siden folkemordet begynte, i stedet sendte Norge sin ambassadør noe som indikerte at Norge så på dette som en markering av mer lokal art.

Tyrkia straffeforfølger historikere og andre i landet som hevder noe annet enn den tyskiske versjonen. Erdogan etterlever i høyeste grad George Orwells ord fra romanen 1984:«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden: Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.»

Når Tyrkia ikke selv er i stand til å skikkelig oppgjør med sin problematiske fortid, må de hjelpes på vei gjennom internasjonalt press. Norge har, i Fritjof Nansens ånd en klar forpliktelse til å utøve et slikt press.

Folkemordfornektelse er ikke bare et problem for etterkommere av ofrene for folkemordet. Det er først og fremst et problem for tyrkerne, som må leve med det manglende oppgjøret, og det er et problem for hele verden.