En ufrivillig bråstopp
Plutselig står det stille. Jeg sitter og ser på kalenderen min, hvordan det nå ryddes massevis av plass.
Det ene arrangementet etter det andre avlyses. Så rart hvordan jeg for en uke siden så på disse tingene som noe jeg måtte og skulle. Nå må jeg nesten ingenting, bortsett fra dette; å hindre smitte.
Ikke at jeg er redd for å bli syk, men jeg ønsker ikke å gjøre andre syke. Resultatet av det blir at jeg må finne en annen rytme i hverdagen og prioritere annerledes. Være hjemme. Tilbringe tid med mine nærmeste. Lese den boka jeg aldri får tid til. Holde meg i ro. Mye tid til å tenke.
Jeg skjønner veldig godt at denne bråstoppen kan stresse mange. Vi har jo levd i dette jaget så lenge. Tid er blitt noe som løper veldig fort, og vi prøver så godt vi kan å henge med. Det føles kaotisk når det stopper opp. Hva nå? Hva med alle planene vi hadde?
