«På 17. mai blir vi minnet om hvem vi var», skriver Dagen. Her deltar Kongeskipet Norge i en båtkortesje i Oslo 17. mai. Foto: Terje Pedersen / NTB

Det vi var og det vi er

Det å feire fortiden kan aldri få oss til å forbli i den.

Årets 17. mai-feiring blir først og fremst husket for alt det som ikke var slik det pleier.

Og siden vi har opplevd det en gang før, ble ikke dagen like spesiell som den var i fjor. Men ønsket om å feire 17. mai vitner om en vilje til å holde gamle tradisjoner ved like. Det er et godt tegn.

Kong Harald har flere ganger snakket om verdien i å være trygg på eget ståsted. Senest kommer dette klart frem i Harald Stanghelles bok om monarken fra 2020, «Kongen forteller». Ved å være trygg på sitt eget utgangspunkt kan man lettere møte andre med respekt, uten å føle seg truet.

Samtidig lever vi i en verden hvor mennesker av ulik bakgrunn møtes. Det er ikke noe nytt, selv om det skjer oftere og på flere måter nå enn det gjorde før. Også vår egen kultur er i endring. Heller ikke det er noe nytt, selv om endringene skjer raskere nå enn de gjorde før.

På 17. mai blir vi minnet om hvem vi var. Men det er lenge siden 1814, og selve feiringen av nasjonaldagen er rent følelsesmessig antakelig knyttet vel så mye til frigjøringen i 1945 som til Grunnloven i seg selv.

Likevel gir den storslagne 17. mai-feiringen oss hvert år en god anledning til å minnes det vi har å sette pris på, og som vi aldri må ta for gitt. Mye av det vi regner som godt, vakkert og verdifullt er nettopp av en slik art at det må holdes ved like for å ikke bli tapt.

Det heter seg at gresset er grønnere på den andre siden. Vel så riktig er det å si at gresset er grønnere der det blir vannet. I denne erkjennelsen ligger også berettigelsen av å opprettholde 17. mai som nasjonal fridag, og som en dag for felles feiring.

Nylig i Dagen snakket professor Pål Ketil Botvarom utviklingen i kirkens rolle på 17. mai. Fremdeles er kirken en naturlig del av feiringen mange steder, men i varierende grad. Og den eksplisitte forkynnelsen av kristen må ofte vike for mer allmenne budskap.

Videre ser vi at forståelsen av begreper som nasjonal og nasjonalisme endrer seg med tiden. Å være patriotisk er fortsatt nokså uomstridt, mens det å være nasjonalist har en mer negativ klang.

Det handler antakelig mest om at det nasjonalistiske blir forstått som et ønske om å heve seg over andre, om å fremheve seg og sitt på andres bekostning. Mens selve det å være glad i landet sitt fortsatt er noe som hører nasjonaldagen til.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det å feire fortiden kan aldri få oss til å forbli i den. Vi tar vare på tradisjoner og på verdiene vi har fått overlevert, men disse verdiene må leves ut i vår egen tid hvis de skal ha noe mer enn historisk interesse.

Da er det et dårlig alternativ å gjøre feiringen eksklusiv for dem som har bunad, bokstavelig eller metaforisk forstått, og å late som om vi fortsatt lever i det norske samfunnet som fantes på 1800-tallet.

Da er det langt bedre å synge «Ja, vi elsker» og å insistere på å være blant dem som tar del i nasjonalsangens oppfordring til å takke Gud for alt det gode vi har fått.

Denne takknemligheten er en umistelig del av 17. mai-feiringen, og av hver dag vi får leve i Norge.